Hei alle kvinner! Gratulerer med 100-års dagen!

8. mars i 2010 er det 100 år siden Clara Zetkin, tysk feminist, lærerinne og politiker, fremmet forslag om en internasjonal kvinnedag. Dette skjedde på den internasjonale sosialistiske kvinnekongressen i København og siden har 8. mars hvert eneste år vært feiret, utskjelt, beundret, samtidig som noen har stilt seg helt likegyldig til denne dagen.

De norske kvinnene var blant dem som var rimelig likegyldige de første årene. Kampen for stemmerett var nesten i boks; fra 1910 fikk kvinnene stemme i kommunevalg og fra 1913 ble stemmeretten allmenn. Først i 1920, da Det norske Arbeiderparti med sitt kvinneforbund slutter seg til Den kommunistiske internasjonale, blir kvinnedagen en markeringsdag her i landet. Men noe 8. mars tog fikk vi ikke med det første. Det tok sin tid. Men markeringen av dagen skjedde allikevel opp igjennom årene, men i andre, mer stillferdige former.
Det var trolig først i 1962 at det første 8. mars toget fant sted. Da hadde åtte kvinner fått tillatelse til å gå i tog med plakater. Prøv og gjett hva som sto på en av dem? Jo, ”Likelønn. Vår menneskerett. Fra papir til virkelighet.” Vi kan jo lure på hva som vil stå på noen av årets plakater? Antakelig det samme. Denne parolen har vært en gjenganger opp gjennom årene. Det viser at selv om mye har skjedd innenfor dette området, står fortsatt mye igjen. Vi ser at likestillingsarbeid fortsatt er helt vesentlig.

Mange kvinner har stått på barrikadene opp igjennom årene og ledet veien til en rekke vesentlige forandringer til det beste for kvinnenes stilling i samfunnet. Jeg er full av beundring over hvor modige disse kvinnelige heltene har vært, hvordan de har våget å sette på spill både sin egen anseelse, helse, familiære relasjoner og sogar eget liv. Og nye kvinnelige helter dukker fortsatt opp på barrikadene - kvinner vi kan identifisere oss med og beundre for deres pågangsmot.

Rana Husseini er en av disse kvinnelige heltene som jeg synes er utrolig modig og dyktig. Hun har våget der andre tier. Som nyutdannet kriminaljournalist begynte hun i The Jordan Times i 1993 der hun skrev om tyverier, ulykker, branner og lignende. Etter fire, fem måneder på jobben oppdaget hun at det foregikk såkalte æresdrap. I et intervju forteller hun at et av disse drapene sjokkerte henne. Det dreide seg om 16 år gamle Kifaya. Hun ble drept i ”ærens navn” fordi hun ble voldtatt av sin egen bror. Han angrep henne flere ganger og truet med å drepe henne hvis hun sladret til noen. Men da hun oppdaget at hun var gravid, måtte hun fortelle familien hva som hadde skjedd. Familien arrangerte en abort og giftet henne bort til enn mann som nærmet seg 70 år. Da han skilte seg fra henne seks måneder senere, drepte de henne. Et æresdrap skjer når mannlige slektninger bestemmer seg for å ta livet av en kvinnelig slektning fordi hun, etter deres mening, har vanæret familiens rykte ved å oppføre seg uanstendig. Uanstendighet kunne være at hun ganske enkelt ble sett sammen med en ukjent mann eller at hun hadde intime relasjoner med en mann. I mange tilfelle blir kvinner drept på grunn av ubegrunnede rykter.

Rana har fortalt at hun traff to av Kifayas onkler da hun undersøkte denne saken nærmere. De fortalte straks at Kifaya ikke var noen anstendig jente. Rana spurte om det var Kifayas skyld at hun ble voldtatt? Hvorfor straffet de ikke broren? Men onklene hevdet at det var Kifaya som hadde forført sin egen bror. Deretter vendte de seg mot Rana med en rekke ubehagelige spørsmål som hvorfor hun var kledd som hun var, hvorfor hun ikke var gift osv og konkluderte med at hun var av akkurat samme sorten som Kifaya. Saken hun skrev om Kifaya som ble knivdrept mens hele familien så på, sjokkerte en hel verden. Rana har siden dekket en rekke lignende saker for avisa, men hun understreker sterkt at dette er absolutt unntakene og at mange mennesker feilaktig tror at det er Islam som dikterer at kvinnene skal drepes. Hun presiserer at dette er helt uriktig fordi Islam på ingen måte godtar slike drap (en annen sak er utroskap innenfor ekteskapet med fire øyevitner tilstede der straffen ikke gjøres av familien, men av myndighetene).

Æresdrapene er ofte en dobbel tragedie fordi familiene lar familiens mindreårige være utøveren. Under jordansk lov blir mindreårige kun dømt til ”straff” i ungdomssentre hvor de lærer seg et yrke og fortsetter sin utdannelse. Når de er 18, blir de løslatt uten en plett på rullebladet. Gjennomsnitts”straffen” er 7,5 måneder.

En annen sak som er knyttet til æresdrap, er ordningen med ”beskyttende forvaring”. Hvis en kvinne fra et arabisk land blir gravid utenfor ekteskap, melder hun seg til politiet, og de setter henne i fengsel for ”å beskytte livet hennes”. Hun – som er offeret - settes i fengsel. Hun blir ikke siktet og får ikke tilbud om kausjon. Hvis familien får henne ut på kausjon, er det for å ta livet av henne. Overalt ellers i verden ville man satt den som truet i fengsel, men her er det motsatt. Disse kvinnene forblir i fengselet og kaster bort sine liv her.

Å skrive om dette betente temaet er en modig handling siden fenomenet til nå har vært rimelig tabubelagt, men allikevel langt fra enestående. Hele 5000 kvinner blir nemlig drept av sine familier hvert eneste år ifølge statistikker fra FN. Mye på grunn av Rana Husseini har æresdrap kommet på dagsordenen både i Jordan og internasjonalt. Hun brøt taushetens mur med det resultat at lovene nå blir endret i Jordan, straffene blir strengere og folk er langt mer oppmerksomme på at æresdrap ikke på noen måte kan tolereres. Hun har fått en rekke priser. I disse dager har Rana skrevet bok ”Murder in the name of Honour”. Boka som kom ut i fjor på engelsk, er nå nettopp lagt ut for salg på arabisk. Kvinnene sto i kø i en bokhandel i Amman for å få et signert eksemplar.

Denne saken viser hvor stor betydning den internasjonale solidariteten innenfor kvinnesaken har.

Det er viktig at den oppvoksende slekt har kvinnelige helter som gode rollemodeller, både de fra dagens virkelighet – som Rana Husseini - og våre egne historiske kvinneskikkelser (i nær og fjernere fortid) og våre litterære heltinner. Vi trenger noen å se opp til og til leve opp til. Menn har alltid blitt grundig omtalt i historien, mens omtalen av kvinners plass i de samme fortellingene ofte har vært mangelvare. Det samme gjelder eventyrene. Vi har en drøss med Espen Askeladdeventyr, men hvor er hans kvinnelige motpart? Hvor er jenteheltene i eventyrene? Eksempler kan være Kari Trestakk og Rapunzel. Men de er så få at de er som nåla i høystakken. Det samme gjelder serielitteraturen. Kanskje er Tor Åge Bringsværds snedige eksempel overfor sin datter noe å tenke på? Han sørget for at det hun leste av tegneserier, det hun så av filmer og det hun leste av bøker der fantes det bare kvinnelige helter. Han sier i forordet til boka Jentekraft at det at også menn kunne være helter var en stor overraskelse for datteren senere. Fram for G-rrrl power! – i hele verden.

Ha en fin 8. mars feiring!

Mette K. Ofstad
Leder Kvinnenettverket
Telemark Arbeiderparti

Likestilling: sett med norske briller?

Likestilling – sett med norske briller.
Som en del av den oppvoksende generasjon er det interessant å følge debatten om fremtidens inkludering og mangfold. Dessverre er den, etter min oppfatning, i stor grad preget av hvor norske vi kan klare å få mennesker som ikke har opprinnelsesland Norge.
Hvor lik oss, kan vi regulere våre kolleger, naboer og venner til å bli?

Mens bildene fra Haiti, og nå senest Chile ruller over tv-skjermene er en av våre største debatter om muligheten til å forby hijab. Altså ikke niqab eller burka som dekker til ansikt eller kroppen, men et slør/skaut som dekker håret.
Et plagg som ønskes forbudt fordi vår superbe likestillingstanke ikke gir rom for andre muligheter å betrakte likestilling, kultur eller politikk.

I et land der religionsfrihet og ytringsfrihet står som bautaer synes det for meg som om religionsfrihet kun ligger til grunn fordi man har en grunnlovsfestet kristendom som fundament. For dersom det er religionsnøytrale man ønsker at Norges innbyggere skal bli, ser jeg det som en naturlig konsekvens at også korset i riksvåpenet, et nytt flagg og en ny nasjonalsang bør fremkomme.
Religionsfrihet er altså ikke udiskutabelt. Betyr det da også at religionsfriheten ikke er hellig når det kommer til det norske lovverk? Min forståelse av religionsfrihet dreier seg om likebehandling av mennesker på bakgrunn av religion og livssyn, ikke om frihet til å bestride lovverk!

FN stadfester at eventuell begrensning av religions- og livssynsfriheten må være nedfelt i norsk lov, og det må være en nødvendig begrensning, eksempelvis hvis praktiseringen av en religion er til hinder for din egen eller andre menneskers helse eller liv eller den begrenser menneskerettigheter eller truer den offentlige orden.
I vårt tilfelle: En hijab som er et bevis på at du som muslimsk kvinne ikke er likestilt i hjemmet, altså din religion er til hinder for våre norske brillers rettigheter.

For meg så fremstår den norske debatten om kvinner med slør en debatt om religiøs ekstremisme, noe jeg ikke er enig i. Resultatet blir at de mest ekstreme motstanderne av hijab får mest plass. Er det likestilling?

Rødstrømpe anno 2010

Noen ganger blir jeg kalt en rødstrømpe. Noen ganger synes jeg det er flott, andre ganger skrukker jeg litt på nesa. Hvorfor skrukke på nesa? Fordi noen ganger mener folk at det er noe latterlig og tullete og noe som hørte til kun på 70 tallet. Jeg vet at begrepet kommer fra 1970 tallet, og fra den tidens ”Rødstrømpebevegelse”, men kan det hende at vi trenger noen sånne fortsatt? Noen ganger tar jeg meg selv i å si; ”Nei, jeg er da ingen rødstrømpe!!”. Rødstrømpe er et skjellsord som høyresida ofte bruker om oss som faktisk mener at likestillingskampen på ingen måte er over og som mener at hardere kluter må til. Samfunnet vårt er ikke så likestilt som vi faktisk vil ha det til bestandig, selv om vi har kommet langt. Det irriterer meg av og til at jeg faller i gropa selv, og tror at det å bli kalt rødstrømpe er noe negativt. Det er det jo ikke. I Arbeiderpartiet har vi de røde strømpene på både kvinner og menn! Vi må innse at likestillingskampen faktisk ikke er over, selv om den nok var noe mer synlig i 70 årene. Vi kommer aldri til å bli et mer likestilt samfunn om vi skal overlate jobben for likestilling til den enkelte borger alene. Her må samfunnet og politikerne, som er valgt av folket, fortsatt ta et ansvar for å få toget til å gå framover og ikke bakover (Og gjerne ordne med noen tuneller, dobbeltspor og nye parseller for å få opp farten litt!! Hehe.).

For noen uker siden frontet nemlig Høyres kvinneforum med Ine Marie Eriksen i spissen, at de ville fjerne fedrekvoten fra foreldrepermisjonsordningen. Den kvoten som flertallet i Stortinget nå har økt fra 6 til 10 uker. Det første jeg tenkte da dette forslaget kom var faktisk; dette overrasker meg ikke! Høyre er et konservativt parti, som tiltross for at samfunnshistorien og utviklingen har vist noe helt annet, tror at hver enkelt borger selv skal ta på seg ansvaret om å fremme likestilling og at folk alene vil velge de ”rette” valgene som vil gjøre samfunnet vårt mer likestilt. Sorry, Eriksen! Det har aldri funka på den måten, og kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første.

Høyresiden liker godt å omtale Arbeiderpartiet som det partiet som skal tvinge folk til alt mulig rart, mens Høyre ønsker frihet. Da syns jeg vi skal ta nok et oppgjør med frihetsbegrepet til Høyre, for her ligger det en grunnleggende forskjell på oppfatningen av frihet. Det man bør se på er; hva er reel frihet? Er det reell frihet dersom far ikke tør å tar ut permisjonen fordi det er liten aksept på arbeidsplassen hans at han gjør det? Er det reell frihet når en permisjonsordning som ikke tok hensyn til far, faktisk er med på å holde lønnsgapet mellom menn og kvinner oppe? Eksemplene finnes i haugevis. Så hva kan vi da gjøre med dette, fortsette i samme sporet? Nei.

Den utvidede fedrekvoten er ikke tvang. Det er ikke noe Arbeiderpartiet tvinger på alle fedre i Norges land. Dette er en mulighet og en rettighet vi mener at far skal ha! Det er ganske stor forskjell og noe man burde juble over! Vi må faktisk innse at vi må legge til rette for ordninger som fremmer likestilling, om vi faktisk mener at et likestilt samfunn er målet. Det siste er selvsagt opp til et hvert parti å vurdere hvorvidt de mener er viktig. Det er kanskje her diskusjonen med høyresiden burde vært!?

Diskusjonen om foreldrepermisjon handler om så utrolig mye mer enn selve permisjonsordningen. Det handler faktisk om at samfunnet og de folkevalgte politikerne har et ansvar for å fremme reell likestilling og herunder i denne saken at foreldre, begge to, skal ha rett til og ta del i sitt barns liv.

Det er ikke reell likestilling eller frihet for begge kjønn så lenge menn fortsetter å tjene mer enn kvinner. Det er ikke reell likestilling eller frihet så lenge vi har velferdsordninger som mer eller mindre utkonkurrerer kvinnen fra mannen på arbeidsmarkede. For meg er dette selvsagt, og jeg synes det er helt utrolig rart å tenke på at i 2010 tjener kvinner ca 80 øre når en mann tjener en krone.

Likelønn må ha høy prioritet når nye lønn og tariffavtaler skal forhandles i 2010. De folkevalgte organene har et stort ansvar når det kommer til å gjøre noe med heltid/deltid problematikken. Det er fortsatt sånn i dag at vi har turnusordninger og kvinnedominerte arbeidsplasser som er tilpasset det samfunnet hvor vi hadde et flertall av husmødre og hjemmeværende, et samfunn hvor kvinnen bare skulle jobbe litt og mannen var hovedforsørger. Men likevel har vi strukturer og ordninger som holder noe på forskjellene som vi hadde før, som vi (noen partier) i dag streber for å komme oss vekk fra. Dette må og skal Arbeiderpartiet være i bresjen for å gjøre noe med, og vi skal sørge for en likestillingspolitikk som går fremover og ikke bakover. Om jeg noen gang får barn, som får barnebarn, håper jeg de egentlig slipper å bli kalt rødstrømper når de blir voksne, fordi det kanskje da vil være et historisk parkert begrep om de som var opptatt av noe de i fremtiden vil se på som merkelig; slik som likestilling i arbeidslivet og i hjemmet 

Fagskolen som filial eller sjølvstendig?

Fra 1. januar har fylkeskommunen det hele og fulle ansvaret for fagskoleutdanninga. Nå må vi se på hvordan vi skal innpasse den i det fylkeskommunale systemet i Telemark.
Arbeiderpartiets gruppe i fylkestinget har alltid slått ring om fagskolen. Vi har også nå signalisert at vi tror at skoleslaget er best tjent med å fortsette som egen skole med egen rektor/ledelse.
Fylkesrådmannen tilrår imidlertid at vi skal legge fagskolen inn som en avdeling under en videregående skole, mest sannsynlig som en "filial" administrert av Porsgrunn videregående eller Skogmo videregående og med rektor felles med den videregående.
Høringa går nå. I løpet av en måneds tid bør synspunktene være inne, for det tas sikte på å få saken til avgjørelse i fylkestinget i vår. Hva mener du? Fagskolen som selvstendig skole med egen rektor/ledelse, eller fagskoleopplæring som en del av det videregående systemet? Begge alternativene har selvsagt sine fordeler og sine ulemper. Utfordringen er å finne den beste løsningen for studentene, for nærings- og arbeidslivet i fylket - og også for fylkeskommunen som eier.
Delta i debatten. Alle synspunkt er viktige og interessante.

Jørund A. Ruud,
gruppeleder i Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe

Hva er det som gjør at jeg ser mer positivt på innvandring enn mange av mine venner?

Hva er det som gjør at jeg, mer enn mange av mine venner, mener det er en plikt å ta imot flyktninger?

Jeg har bodd 2 år i USA på midten av 80 tallet. Der jobbet jeg blant annet på en sjømannskirke. På den tiden flagget mange norske skip ut, jeg traff derfor mange filippinske og kinesiske sjømenn. Jeg og en dansk assistent hentet dem på båtene og kjørte sightseeing, ofte ble de også med til kirken for å smake på norske vafler.
Vi var mer lik hverandre, enn ulik hverandre.

Jeg har hatt mange ulike jobber, og truffet mange spennende mennesker. Jeg har vært med og feiret tradisjonell amerikansk jul, svensk jul og kanskje det mest spennende, jødisk julefeiring. Jeg har feiret Gresk påske, Iransk nyttårs, alle spennende og flotte opplevelser.
Jeg og en venninne var sterkt engasjert da vi fikk vietnamesiske flyktninger i Grenland på 80 tallet. Vi var blant annet med og feiret vietnamesisk bryllup, utrolig flott. Vi ble godt kjent med deres bakgrunnshistorie, en av dem hadde mistet sin søster under flukten fra Vietnam. En annen hadde sett sine foreldre bli drept. En hadde måttet forlate kone og barn.
Og jeg husker jeg tenkte: Vi er mer lik hverandre, enn ulike. De er triste, de er redde, de ønsker seg fred. Det ville jeg også gjort.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har vært med på, tenker jeg først og fremst; så heldig jeg har vært, så mye jeg har fått oppleve, så mange flotte mennesker jeg har blitt kjent med.

Fremtiden er slett ikke mørk!
I dag jobber jeg på en arbeidsplass hvor jeg har flere arbeidskollegaer med flerkulturell bakgrunn. Herlige, dyktige, flotte mennesker, med akkurat de samme ønsker som meg. Å leve i et land hvor barna får en trygg oppvekst, et land hvor det er mulighet for utdannelse og jobb, en grei inntekt som gjør at man kan klare seg selv.
Jeg tror at ved å legge bedre til rette for god språkopplæring, utdannelse og jobb, vil mange negative utfordringer knyttet til våre nye landsmenn minske. Ved å se på mennesker med annen kulturell bakgrunn enn oss selv som en ressurs og ikke som et problem, tror jeg fremtiden for verdens befolkning vil se lysere ut enn den gjør i dag.
Dette er verken naivt eller snillisme, det handler om å bry seg, det handler om å ta ansvar. Det handler om å vise tiltro og ikke misstro.
Vi må i langt større grad enn vi gjør i dag, ønske våre nye landsmenn velkommen. Det handler om å løfte våre blikk, det handler om å se våre nye landsmenn med nye briller
Det handler om å slippe dem inn i vår hverdag.

Samtidig skal vi fortsette kampen mot kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap og andre kulturelle regler som tar fra det enkelte menneske retten til å velge selv.

Men først og fremst ville det vær fint om vi kom dit hen at vi ser likheten mer enn ulikheten
Og hva med å se på den ulikheten som er, som et positivt mangfold.
Kanskje kan vi bli bedre på å strekke ut enn hånd, det er utrolig hvor mye godt det kan komme ut av en porsjon nestekjærlighet.


Linda Holien, styremedlem Telemark Arbeiderparti

Den kulturelle spaserstokken

Undersøkelser har vist at når folk når pensjonsalder, så slutter mange å benytte seg av kulturtilbudet, også dem som tidligere var aktive brukere. Dette ønsket Arbeiderpartiet å gjøre noe med – og etablerte prosjektet Den kulturelle spaserstokken i 2007. Formålet var å sørge for et profesjonelt kulturtilbud til eldre på de arenaer hvor eldre vanligvis ferdes.

Stoltenberg-regjeringen har økt bevilgningen til ”spaserstokken” med 8 millioner kroner i år slik at den samlede bevilgningen er på 28 millioner kroner fordelt mellom Kulturdepartementet og Helsedepartementet. Midlene deles ut etter søknad fra kommunene. I år er 605.000 kroner tildelt Telemark som er fordelt slik: Bamble 70.000 kr, Fyresdal 35.000 kr, Kragerø 30.000 kr, Nome 35.000 kr, Porsgrunn 265.000 kr, Sauherad 20.000 kr, Skien 125.000 kr og Vinje 25.000 kr.

Den kulturelle spaserstokken er også med på å stimulere til samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren i kommunene - slik at eldre får et tilpasset kulturtilbud på arenaer der de eldre befinner seg i dagliglivet. For vi tror ikke at eldre er mindre interessert i kultur enn andre, men at forholdene må legges til rette for deltakelse.

Alle landets borgere – enten de bruker sekk eller stokk – bør ha et godt kulturtilbud. Akkurat som skoleelever uansett foreldrenes sosiale posisjon, får kulturtilbud tilpasset sin alder gjennom den kulturelle skolesekken, vil vi at eldre skal få profesjonelle kulturtilbud på sine egne premisser. Helse og livskvalitet er en viktig sak for Arbeiderpartiet, og vi er opptatt av hvordan kultur kan bidra til å bedre folkehelsen. For dersom kultur kan gi bedre livskvalitet, og raskere rehabilitering av syke, så forvalter vi et viktig sosialmedisinsk virkemiddel. En annen bivirkning er at god kulturpolitikk også kan være god næringslivspolitikk ved at kulturarbeidere sysselsettes.

Gunn Olsen, stortingsrepresentant Telemark (Ap)

Mobbing av ledige!

For ei tid tilbake gikk det store oppslag i riksmediene der overskifta var at ”En stor del av de ledige ønsker ikke å jobbe.”

Dette vart kommentert med liv og lyst av både kyndige og ukyndige, av politikarar, helsefolk, forskarar og synsarar. Kommentarane bar sterkt preg av at ledige generelt er slike som Carl I. Hagen så smakfullt og danna kalla ”latsabbar og unnasluntrarar”.

Men kva var realiteten i undersøkinga som Statistisk Sentralbyrå hadde gjort?

Jau: 8 av 10 ledige er aktivt arbeidssøkande. 1 av 10 ledige har vore det, men har søkt så mange stillingar utan å få nytt arbeid, at dei langt på veg har gitt opp. Medan ein einaste av 10 ikkje er særleg motivert for å gå ut i arbeidslivet igjen, noko det sikkert kan finnast både gode og dårlege grunnar for.

Poenget her er at vi fekk ei undersøking som viser klårt at heile 90% av dei ledige verkeleg ønskjer å koma i arbeid att, og gjer eller har gjort aktiv innsats for det. Stort nærmare ”nesten alle” er det vanskeleg å koma. Så ein sann versjon ville vera at eit knusande fleirtal av dei ledige ønskjer arbeid. Men riksmedida og riks-synsarar valde altså i staden ei vinkling som utan atterhald kan kallast mobbing av ei utsett gruppe medmenneske, og på sakleg sviktande grunnlag.

Det var eit skammeleg innslag i samfunnsdebatten.

Jørund Ruud, gruppeleder Telemark AP.