Den kulturelle spaserstokken

Undersøkelser har vist at når folk når pensjonsalder, så slutter mange å benytte seg av kulturtilbudet, også dem som tidligere var aktive brukere. Dette ønsket Arbeiderpartiet å gjøre noe med – og etablerte prosjektet Den kulturelle spaserstokken i 2007. Formålet var å sørge for et profesjonelt kulturtilbud til eldre på de arenaer hvor eldre vanligvis ferdes.

Stoltenberg-regjeringen har økt bevilgningen til ”spaserstokken” med 8 millioner kroner i år slik at den samlede bevilgningen er på 28 millioner kroner fordelt mellom Kulturdepartementet og Helsedepartementet. Midlene deles ut etter søknad fra kommunene. I år er 605.000 kroner tildelt Telemark som er fordelt slik: Bamble 70.000 kr, Fyresdal 35.000 kr, Kragerø 30.000 kr, Nome 35.000 kr, Porsgrunn 265.000 kr, Sauherad 20.000 kr, Skien 125.000 kr og Vinje 25.000 kr.

Den kulturelle spaserstokken er også med på å stimulere til samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren i kommunene - slik at eldre får et tilpasset kulturtilbud på arenaer der de eldre befinner seg i dagliglivet. For vi tror ikke at eldre er mindre interessert i kultur enn andre, men at forholdene må legges til rette for deltakelse.

Alle landets borgere – enten de bruker sekk eller stokk – bør ha et godt kulturtilbud. Akkurat som skoleelever uansett foreldrenes sosiale posisjon, får kulturtilbud tilpasset sin alder gjennom den kulturelle skolesekken, vil vi at eldre skal få profesjonelle kulturtilbud på sine egne premisser. Helse og livskvalitet er en viktig sak for Arbeiderpartiet, og vi er opptatt av hvordan kultur kan bidra til å bedre folkehelsen. For dersom kultur kan gi bedre livskvalitet, og raskere rehabilitering av syke, så forvalter vi et viktig sosialmedisinsk virkemiddel. En annen bivirkning er at god kulturpolitikk også kan være god næringslivspolitikk ved at kulturarbeidere sysselsettes.

Gunn Olsen, stortingsrepresentant Telemark (Ap)

Mobbing av ledige!

For ei tid tilbake gikk det store oppslag i riksmediene der overskifta var at ”En stor del av de ledige ønsker ikke å jobbe.”

Dette vart kommentert med liv og lyst av både kyndige og ukyndige, av politikarar, helsefolk, forskarar og synsarar. Kommentarane bar sterkt preg av at ledige generelt er slike som Carl I. Hagen så smakfullt og danna kalla ”latsabbar og unnasluntrarar”.

Men kva var realiteten i undersøkinga som Statistisk Sentralbyrå hadde gjort?

Jau: 8 av 10 ledige er aktivt arbeidssøkande. 1 av 10 ledige har vore det, men har søkt så mange stillingar utan å få nytt arbeid, at dei langt på veg har gitt opp. Medan ein einaste av 10 ikkje er særleg motivert for å gå ut i arbeidslivet igjen, noko det sikkert kan finnast både gode og dårlege grunnar for.

Poenget her er at vi fekk ei undersøking som viser klårt at heile 90% av dei ledige verkeleg ønskjer å koma i arbeid att, og gjer eller har gjort aktiv innsats for det. Stort nærmare ”nesten alle” er det vanskeleg å koma. Så ein sann versjon ville vera at eit knusande fleirtal av dei ledige ønskjer arbeid. Men riksmedida og riks-synsarar valde altså i staden ei vinkling som utan atterhald kan kallast mobbing av ei utsett gruppe medmenneske, og på sakleg sviktande grunnlag.

Det var eit skammeleg innslag i samfunnsdebatten.

Jørund Ruud, gruppeleder Telemark AP.