Apropos budsjettprosess!

I disse dager bankes det mange kommunebudsjett gjennom i kommune Norge. Etter de sistes måneders heftige debatter, reaksjoner og meninger ligger det nå alternative budsjettforslag på bordet.

Det er et paradoks at budsjettsforhandlinger for flere kommuner enn før, har i år vært ekstra utfordrende å saldere. Dette tiltross for at den rødgrønne regjeringa har innfridd sitt løfte om økte økonomiske overføringer til kommune-Norge. Aldri før har kommune-Norge fått tilført så store summer som under den rødgrønne regjeringa. Derfor er det utfordrende å måtte diskutere strukturendringer spesielt innenfor skolesektoren som naturligvis skaper stort engasjement blant folk.
Men, hvorfor?? Hvorfor får kommune Norge rekordoverføringer men allikevel må se på strukturendringer?

Jeg har ikke svaret, men jeg har en formening om en av faktorene som er med på å bidra til dette. Stikkordet er lønn og pensjonsforpliktelser.
De seneste årene har vi hatt høy lønnsvekst i Norge. Denne galoppen må også offentlig sektor også være med på for fortsatt å sikre høy kompetanse og et godt tjenestetilbud innenfor sektoren. Skattenivået og inntektsnivået er ikke parallelle. Inntektsnivået har økt mer en skattenivået, så her ligger noe av forklaringen tror jeg.
For å bruke egen kommune som eksempel er over 80 % av kommunebudsjettet vårt lønn og pensjonsutgifter.

Den politiske arbeidsgiverrollen er derfor i dette hensende viktig. At kommunene har en god og attraktiv arbeidsgiverpolitikk, og gi administrasjonen forutsigbare rammer. Men, hva gjør kommunen attraktiv som din arbeidsgiver egentlig?
De folkevalgtes roller tror jeg burde være:
Vedta arbeidsgiverpolitikken ( ikke delta i ansettelsen )
Vedta budsjettrammen (ikke diskutere stillingsbrøk )
Vedta lønnsrammer (ikke delta i forhandlinger )
Skape et positivt omdømme av kommunen som arbeidsplass, snakke positiv om kommunen og synliggjøre de ansatte på en positiv måte gjennom f.eks avisinnlegg, fra talerstolen osv..
Være både en trekk-kraft ( heie ) og en skyve-kraft ( stille krav )

Hvorfor dra dette inn i busdjetteskriveri da man? Jo fordi i mange kommuner er sykefraværet meget høyt, og en stor utgiftspost. Kommunalministeren har signalisert at hun ønsker og se på sykefraværet i alle landets kommuner. Departementet har videre oppfordret kommune og bystyrene i hele landet til å vedta et mål for sykefraværet. Det er ikke bare å sette et mål, man må lage en strategi og visjon om hvordan man skal nå dette målet.

God jul og et riktig godt og spennende nytt år!

Er digitale læremidler et sesam-sesam?

Når det gjelder digitale læremidler i videregående opplæring er det et stort fokus på innsparing, mens kvalitet og kvalitetssikring av slike læremidler ofte ikke nevnes.

Egentlig er dette ganske bemerkelsesverdig særlig fordi visjonen for prosjektet om utvikling av digitale lærermidler (NDLA) har vært at disse ”kan muliggjøre at digitale læremiddel kan erstatte tradisjonelle lærebøker”, sier en håpefull fylkesrådmann i Telemark i sin saksutredning. Her lukter det innsparing lange veier.

Hvis en slik erstatning skulle bli tilfelle, blir det desto viktigere med kvalitet og kvalitetssikring av disse nye læremidlene. Jeg er for øvrig dessuten ganske sikker på at besparelsene ikke blir så omfattende som det så håpefullt antydes av Telemarks fylkesrådmann.

For det første er mesteparten av de digitale NDLA-ressursene som er tilgjengelige på nettet slett ikke gratis slik det ofte sies. De er bare åpent tilgjengelig for alle. Noe er gratis fordi det består av ting som ligger til fri bruk på nettet eller som NDLA har fått lov til å bruke vederlagsfritt. Det meste er imidlertid enten produsert av frikjøpte, lønnede NDLA- lærere eller ev. produsert av andre etter anbud eller innkjøpt gjennom felles anbud.

Det er faktisk slik at de tradisjonelle lærebokforlagene har vært tilbakeholdne med å tilby nettopp de gode ressursene til NDLA fordi de ønsker å bruke dem som nettressurser til sine egne bøker eller selge dem separat. Et eksempel er det Aschehoug har gjort med LOKUS.

Digitale læremidler koster en god del å produsere, og de har begrenset holdbarhet. Derfor gjelder det å maksimere bruken av dem i den perioden de er faglig og ikke bare teknisk oppegående.

Dette setter igjen store krav til tilgjengelighet for alle elevene både når det gjelder pc’er og nettverksløsninger og ikke minst drifting og driftssikkerhet på den enkelte skole. Verken tilgang på utstyr for alle elevene, opplæring av lærere og elever eller drifting og infrastruktur er gratis. Dette må tas med i regnestykket som dermed ikke blir så besparende som man kanskje kan få inntrykk av.

En annen interessant problemstilling innenfor kvalitetssikring av NDLA-læremidlene er forskning på hva som gir størst læringsutbytte:

 Digitale ressurser
 Læreboka
 Eller en kombinasjon av begge

Ved ensidig bruk av digitale læremidler mister man noe av det beste i klasserommet: nemlig samspillet mellom lærer og elevgruppe og muligens også mellom elev og elev. Jeg mener det her er svært viktig at vi ikke går fra den ene grøfta til den andre. Tilpasset undervisning til den enkelte elev vil i framtiden antakelig fordre en kombiløsning av lærebok og digitale læremidler.

Vil vi da overhodet spare noe hvis man både skal beholde læreboka og samtidig utvikle de digitale?

Kanskje?

Ved tilgang til begge deler treffer vi ganske sikkert flere elever på en god måte, slik at flere vil fullføre videregående skole.

Men også organiseringen av lærebøkene står antakelig foran en revolusjon i framtida.

Jeg tenker da på de nye digitale lesebretten for eksempel Kindle. Her er det plass til ”tusenvis” av bøker som lastes ned elektronisk på et øyeblikk etter behov. Et slik lesebrett vil innebære store besparelser i kostnader i forhold til den trykte læreboka både i forhold til trykkeutgifter, distribusjonsutgifter og oppgraderingsutgifter.

Dere tror vel kanskje forlagene er interessert? Etter hva jeg forstår har interessen vært rimelig lunken til nå. Men jeg er overbevist at dette kommer. Foreløpig er det lagt ut over en million bøker til nedlasting på Kindle – bøker som er fri for copyright. Flere kommer til etter hvert ettersom avtalene blir klarert. Flere utgaver av lesebrett kommer også.

Hovedpoenget er at vi skaffer en best mulig og en variert læremiddeltilgang for samtlige elever til en akseptabel pris for det offentlige. For elevene skal læremidlene som kjent være gratis. Det er Arbeiderpartiet klokkeklare på.

Derfor er det selvfølgelig svært viktig at Telemark fylkeskommune er med i ordningen til NDLA og øker støtten til 20 prosent. Det er nå de 18 fylkene har hånden på rattet når det gjelder utviklingen her, og det er bra at Telemark er med. Telemark Arbeiderparti ønsker ikke å stå utenfor en slik utvikling. Men at besparelsene blir så store som det antydes tror jeg ikke vi skal ha forhåpninger om.

Mette Ofstad, styremedlem Telemark Arbeiderparti.

En balansert innvandringspolitikk

Innvandring er en av brannfaklene i norsk politikk. Sjelden utløses så såre, aggressive og verdiorienterte debatter som når innvandringspolitikk skal diskuteres.

For Arbeiderpartiet og mitt vedkommende er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Når verden er på flukt, skal Norge ta ansvar, men da er det helt essensielt at man har en restriktivitet som gjør at man hjelper dem som faktisk trenger det.

Regjeringen har gjort grep, ved to ulike anledninger hovedsakelig for å effektivisere asylinstituttet. Ingen instanser eller individer tjener på et opphold i mange måneder før man får et avslag, og må forlate Norge. Her må vi bli enda bedre. Et liv som er på vent er ikke et godt liv.
Selv bor jeg som nærmeste nabo til flere deler av et desentralisert asylmottak. Sjelden har det vært roligere og hyggeligere i vårt nabofellesskap. Men den ”sett livet ditt på hold” tankegangen som mine naboer nå lever i, synes jeg er forferdelig.

Men er løsningen å si ”Stopp – her er det kun rom for nye etnisk, hvite, ariske nordmenn?”
Nei, ikke etter min oppfatning. Vi har ikke valgt å være en del av en verden, men vi må åpenbart forholde oss til det, med de konsekvensene det innebærer.

Eksempelvis innebærer det at klima, krig og konflikter utløser store grupper mennesker i en fortvilt situasjon med behov som ikke blir dekket. Da kommer tusen kroners spørsmålet: Hvem har mest behov for beskyttelse?
Jeg mener det er integreringsdirektoratet med god hjelp fra FN som har best kompetanse her. Opposisjonen i bystyret i Skien mener ikke det. Faktisk foreslo Frp, H og KrF at man skulle ”sile” innvandrere som skulle bosettes i Skien. Føler den ordinære menigmann til å definere hvilken krig som er blodigst, hvilken familie som er ”mest på flukt” eller hvilket land som har størst grad av diktatur?
Eller er dette en oppgave våre fagpersoner bør definere.

Ut fra media kan det være mange synspunkter på hvilke nasjonaliteter som preger kriminalitetsstatistikken, men er det likevel representativt for en nasjons mennesker at noen er kriminelle? Er ikke en drittsekk en drittsekk uansett hudfarge eller etnisk
bakgrunn? Jeg vil iallfall ikke bli tatt til inntekt for enkelte nordmenns trusler, vold eller kriminelle handlinger, kun fordi jeg tilfeldigvis også er norsk?

Fokuset i innvandringspolitikken ligger klart. Vi skal ha en human, men restriktiv asylpolitikk. Det betyr en tankegang basert på individualitet fremfor nasjonaliteter sett opp mot hverandre. Vi har alle noe å lære, enten det er mexicansk mat, ugandisk høflighet eller nordmenns effektivitet – sammen er vi sterke.

Arbeidsplassene er det som må utvikles i offentlig sektor!

Vi har i flere tiår utviklet arbeidsforholdene i arbeidslivet. Etter at arbeidsmiljøloven kom på 70-tallet har arbeidet hatt mye bra aktiviteter og tiltak.
Jeg synes at vi trenger flere innfallsvinkler for å diskutere og bestemme oss for tiltak når vi skal utvikle offentlig sektor videre, og at arbeidsplassutvikling er en av dem. Offentlig sektor har vært og er i kontinuerlig forandring - som livene våre er det - og som samfunnet er i forandring. Det er et profesjonelt tjenesteapparat med høy produktivitet. Men vi står foran utfordringer når det gjelder å rekruttere folk, øke antall hender og timer i helse og omsorgsektoren og bedre læringen i skolen. I begge disse to store sektorene arbeider en stor andel kvinner.

Det er nok ikke tilfeldig at arbeidsplasser der menn jobber har fått størst fokus når det gjelder å legge til rette og utvikle arbeidsplassene. Det handler om at det var mange farlige og utrivelige forhold og lange arbeidsdager som måtte gjøres noe med. Det handler om hva fagforeningene har vært opptatt av, hva bedriftens eiere og hva vi politikere har jobbet med.
Det er på tide at vi tar et tak for å utvikle arbeidsplassene der kvinner er i flertall. Slik at vi får godt tilrettelagte arbeidsplasser, trivsel og gode forhold mellom ledere og ansatte, dette som er inngangen til at det blir gode resultater. I offentlig sektor snakker vi mest om kostnader og kontroll av at alt er utført etter en plan med kryss i margen, det høye sykefraværet, utslitte lærere, galopperende budsjetter, dårlig motivasjon og dårlig rekruttering.
Vi hører også fra sentralt hold at kommunene må få strengere oppfølging slik at de gjør det de skal.
Hallo! Her der det på tide å sette foten ned! Tiden må være inne til å se på saken på flere og nye måter. Nå må det gjøres mer for å støtte opp under yrkene som kvinner i flertall er tiltrukket av og jobber i. De er hele tiden i kontakt både med sin kunde: mennesket og sitt produkt: kvaliteten på det samme mennesket. Dette er en annen type ”industri” og en annen type ”næring” enn det tradisjonelle. Det trengs en egenutviklet organisering og en annen type ledelse. Vi må ta dette mer på alvor.
Vi vil kreve bedre resultater i form av bedre kvalitet og mengde – der er det utfordringer i dag. Dette er krav som stilles til alle arbeidstakere, men i yrker dominert av menn får de også hjelp til å oppnå det i større grad. Vi må også sørge for at offentlig sektor får tilgang på forskning, ledelse, kompetanseoppbygging og organisasjonsutvikling som vi andre gjør det i våre yrker.

Arbeidet må organiseres slik at de som jobber der trives, utvikler seg, og utvikler sine tjenester. Vi måler kostnader pr enhet og time, antall pasienter, antall elever, at alt er gått gjennom en rekke tiltak og tester. Og hvor er vi? Vi bruker mer penger enn de land vi sammenlikner oss med, og vi er i tvil om kvaliteten er god nok.

Vi må derfor måle på flere ting for å vite hva som gir resultater av innsatsen vår. Jeg er ikke imponert over hva slags arbeidsmiljø vi tilbyr de som arbeider i disse sektorene. Små stillinger, vikariater, foranderlige arbeidstider/turnus, lite plass/område for hver ansatt, for små fagmiljøer, lønn som ikke alltid står i samsvar med utdannelsen i forhold til andre sektorer i arbeidslivet, og krav om effektivitet, få ledere og trolig også for lite bruk og tilrettelegging for bruk av fagområdet ledelse. Det er altså en sektor som handler mye mer direkte om mennesker enn andre arbeidsplasser i samfunnet. Vi kan derfor ikke overføre alt som er erfart andre steder direkte til disse arbeidsplassene. De må selv gjøre jobben, men vi andre kan hjelpe til. Det å kunne analysere, vurdere, sette problemer i system, bruke data og andre hjelpemidler er mer universelle og kan utnyttes ved å lære av hvordan andre bruker disse teknikkene. Og ikke minst – det må settes av tid og ressurser så de som har ideer kan gjøre dette utviklingsarbeidet med arbeidsplassen i fokus. Folk må trives på jobb. Da blir de på jobb og bidrar positivt til å utvikle klienter, beboere, pasienter og elever osv.
Og det er de som arbeider innen sektoren som kjenner hvor skoen trykker og som må være de som bidrar med innspill og forslag til endringer.

Vi som er brukere ser rett inn i arbeidsplassen deres og har mange meninger. Vi kjenner mange rare historier som vi rister på hodet av. Vi forventer at våre klager og påpekning av uønskede hendelser blir brukt i en analyse for å gjøre ting bedre.
Det er nok ikke bare lett å ha slike yrker. Mange klør i fingrene etter å hjelpe til med å ta i bruk endrede rutiner, hjelpemidler og organiseringer. Men, som sagt, det er de som jobber der som først og fremst må ha forandringspotensialet.
Forsker vi nok på hvordan vi bør organisere helse og skole? Tilbyr vi kurs og kompetanseoppbygging i tillegg til læring underveis i jobben?
Er det ressurser i de sektorene til å drive med utviklingsarbeid av slik art at selve arbeidsplassene og arbeidstakerne henger med i svingene?

Vi må selvfølgelig måle på det vi får ut av skole og helsesektoren og det vi putter inn i form av ressurser, tid og midler, men vi må ikke nedprioritere de som jobber. Det ser for meg ut som de må ha prioritet en stund framover for å komme i posisjon til å ta i mot de store utfordringene vi står overfor.

Spennende klimauke med Porsgrunn i verdens fokus!

Denne uka har vært dominert av biodieseldiskusjoner, men innenfor klima har det skjedd meget viktigere ting. Klimaforhandlingene frem mot København nærmer seg slutten og norsk karbonfangst- og lagringsteknologi står i fokus. Gassnova i Porsgrunn har ansvaret for Norges satsing innenfor dette feltet. Det internasjonale energibyrået slår fast at en stor andel av klimakuttene må komme fra karbonfangst hvis vi skal unngå en energi og klimakatastrofe. Dette blir et av hovedtemaene når Energiminister Chu fra USA kommer til Norge samtidig med Obama.

Fredag 20.11.09 foreslo regjeringen å utvide mandatet for forskningsinnsatsen innenfor karbonfangst til også å gjelde industriutslipp. Ikke uten grunn ble dette lansert på Norcem i Brevik som i lang tid har jobbet systematisk med å redusere sine utslipp. Norcem og Heidelberg konsernet gir uttrykk for at de ønsker å bruke denne muligheten til å fange CO2 fra sement produksjon.

Mandag 23.11.09 begynte det norske statsbesøket til Sør-Afrika. Jeg hadde gleden av å delta i den norske delegasjonen, og hadde mandag ettermiddag et to timer langt møte med Sør-Afrikas energiminister Dipuo Peters. Norge og Sør-Afrika har et omfattende og godt samarbeid på energisiden. Vi diskuterte sørafrikansk og norsk energipolitikk og mulighetene for felles prosjekter.

I afrikansk sammenheng er Sør-Afrika i en særstilling med en elektrisitetsdistribusjon som når 76 prosent av befolkningen. Videre økonomisk utvikling er imidlertid avhengig av å øke elektrifiseringsgraden og oppnå en sikker forsyning uten blackouts. Utfordringen er å forene dette med klimamålene. Her vil samarbeid innenfor karbonfangst og lagring og fornybar energi være viktig. Sør-Afrika og Norge må jobbe sammen for å bidra til å skaffe tilstrekkelig tilgang på ren energi.

Et av de mest konkrete resultatene av norsk internasjonalt klimaengasjement kom på tirsdag da det sørafrikanske energiselskapet Sasol inngikk en intensjonsavtale med Gassnova om deltakelse i teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad (TCM). Byggingen av teknologisenteret er godt i gang, og skal etter planen komme i drift mot slutten av 2011. To ulike fangstteknologier på to eksosgasstrømmer med ulikt CO2-innhold skal testes. Dette gjør at testingen også er relevant for blant annet kullkraftverk.


Sasol (South African Coal, Oil and Gas Corporation) er verdens største produsent av flytende drivstoff (bensin og diesel fremstilles fra kull og naturgass), og Afrikas største produsent av kjemikalier. Energi- og petrokjemiselskapet eier og driver bl.a.verdens største punktutslipp av CO2. Selskapet uttrykker ønske om å jobbe sammen med Norge om å rense sine utslipp. Dette punktutslippet alene slipper ut mer CO2 enn hele Norge til sammen
Norge bruker nå milliardbeløp på å bidra til renseteknologi for verdens aller største CO2 utslipp. I vår egen by Porsgrunn ledes innsatsen fra Gassnova, likevel har den hjemlige diskusjonen dreid seg om hvorvidt biler med biodiesel skal betale for veislitasje eller ikke…

Robin Kåss, Telemark Arbeiderparti.