Apropos budsjettprosess!

I disse dager bankes det mange kommunebudsjett gjennom i kommune Norge. Etter de sistes måneders heftige debatter, reaksjoner og meninger ligger det nå alternative budsjettforslag på bordet.

Det er et paradoks at budsjettsforhandlinger for flere kommuner enn før, har i år vært ekstra utfordrende å saldere. Dette tiltross for at den rødgrønne regjeringa har innfridd sitt løfte om økte økonomiske overføringer til kommune-Norge. Aldri før har kommune-Norge fått tilført så store summer som under den rødgrønne regjeringa. Derfor er det utfordrende å måtte diskutere strukturendringer spesielt innenfor skolesektoren som naturligvis skaper stort engasjement blant folk.
Men, hvorfor?? Hvorfor får kommune Norge rekordoverføringer men allikevel må se på strukturendringer?

Jeg har ikke svaret, men jeg har en formening om en av faktorene som er med på å bidra til dette. Stikkordet er lønn og pensjonsforpliktelser.
De seneste årene har vi hatt høy lønnsvekst i Norge. Denne galoppen må også offentlig sektor også være med på for fortsatt å sikre høy kompetanse og et godt tjenestetilbud innenfor sektoren. Skattenivået og inntektsnivået er ikke parallelle. Inntektsnivået har økt mer en skattenivået, så her ligger noe av forklaringen tror jeg.
For å bruke egen kommune som eksempel er over 80 % av kommunebudsjettet vårt lønn og pensjonsutgifter.

Den politiske arbeidsgiverrollen er derfor i dette hensende viktig. At kommunene har en god og attraktiv arbeidsgiverpolitikk, og gi administrasjonen forutsigbare rammer. Men, hva gjør kommunen attraktiv som din arbeidsgiver egentlig?
De folkevalgtes roller tror jeg burde være:
Vedta arbeidsgiverpolitikken ( ikke delta i ansettelsen )
Vedta budsjettrammen (ikke diskutere stillingsbrøk )
Vedta lønnsrammer (ikke delta i forhandlinger )
Skape et positivt omdømme av kommunen som arbeidsplass, snakke positiv om kommunen og synliggjøre de ansatte på en positiv måte gjennom f.eks avisinnlegg, fra talerstolen osv..
Være både en trekk-kraft ( heie ) og en skyve-kraft ( stille krav )

Hvorfor dra dette inn i busdjetteskriveri da man? Jo fordi i mange kommuner er sykefraværet meget høyt, og en stor utgiftspost. Kommunalministeren har signalisert at hun ønsker og se på sykefraværet i alle landets kommuner. Departementet har videre oppfordret kommune og bystyrene i hele landet til å vedta et mål for sykefraværet. Det er ikke bare å sette et mål, man må lage en strategi og visjon om hvordan man skal nå dette målet.

God jul og et riktig godt og spennende nytt år!

Er digitale læremidler et sesam-sesam?

Når det gjelder digitale læremidler i videregående opplæring er det et stort fokus på innsparing, mens kvalitet og kvalitetssikring av slike læremidler ofte ikke nevnes.

Egentlig er dette ganske bemerkelsesverdig særlig fordi visjonen for prosjektet om utvikling av digitale lærermidler (NDLA) har vært at disse ”kan muliggjøre at digitale læremiddel kan erstatte tradisjonelle lærebøker”, sier en håpefull fylkesrådmann i Telemark i sin saksutredning. Her lukter det innsparing lange veier.

Hvis en slik erstatning skulle bli tilfelle, blir det desto viktigere med kvalitet og kvalitetssikring av disse nye læremidlene. Jeg er for øvrig dessuten ganske sikker på at besparelsene ikke blir så omfattende som det så håpefullt antydes av Telemarks fylkesrådmann.

For det første er mesteparten av de digitale NDLA-ressursene som er tilgjengelige på nettet slett ikke gratis slik det ofte sies. De er bare åpent tilgjengelig for alle. Noe er gratis fordi det består av ting som ligger til fri bruk på nettet eller som NDLA har fått lov til å bruke vederlagsfritt. Det meste er imidlertid enten produsert av frikjøpte, lønnede NDLA- lærere eller ev. produsert av andre etter anbud eller innkjøpt gjennom felles anbud.

Det er faktisk slik at de tradisjonelle lærebokforlagene har vært tilbakeholdne med å tilby nettopp de gode ressursene til NDLA fordi de ønsker å bruke dem som nettressurser til sine egne bøker eller selge dem separat. Et eksempel er det Aschehoug har gjort med LOKUS.

Digitale læremidler koster en god del å produsere, og de har begrenset holdbarhet. Derfor gjelder det å maksimere bruken av dem i den perioden de er faglig og ikke bare teknisk oppegående.

Dette setter igjen store krav til tilgjengelighet for alle elevene både når det gjelder pc’er og nettverksløsninger og ikke minst drifting og driftssikkerhet på den enkelte skole. Verken tilgang på utstyr for alle elevene, opplæring av lærere og elever eller drifting og infrastruktur er gratis. Dette må tas med i regnestykket som dermed ikke blir så besparende som man kanskje kan få inntrykk av.

En annen interessant problemstilling innenfor kvalitetssikring av NDLA-læremidlene er forskning på hva som gir størst læringsutbytte:

 Digitale ressurser
 Læreboka
 Eller en kombinasjon av begge

Ved ensidig bruk av digitale læremidler mister man noe av det beste i klasserommet: nemlig samspillet mellom lærer og elevgruppe og muligens også mellom elev og elev. Jeg mener det her er svært viktig at vi ikke går fra den ene grøfta til den andre. Tilpasset undervisning til den enkelte elev vil i framtiden antakelig fordre en kombiløsning av lærebok og digitale læremidler.

Vil vi da overhodet spare noe hvis man både skal beholde læreboka og samtidig utvikle de digitale?

Kanskje?

Ved tilgang til begge deler treffer vi ganske sikkert flere elever på en god måte, slik at flere vil fullføre videregående skole.

Men også organiseringen av lærebøkene står antakelig foran en revolusjon i framtida.

Jeg tenker da på de nye digitale lesebretten for eksempel Kindle. Her er det plass til ”tusenvis” av bøker som lastes ned elektronisk på et øyeblikk etter behov. Et slik lesebrett vil innebære store besparelser i kostnader i forhold til den trykte læreboka både i forhold til trykkeutgifter, distribusjonsutgifter og oppgraderingsutgifter.

Dere tror vel kanskje forlagene er interessert? Etter hva jeg forstår har interessen vært rimelig lunken til nå. Men jeg er overbevist at dette kommer. Foreløpig er det lagt ut over en million bøker til nedlasting på Kindle – bøker som er fri for copyright. Flere kommer til etter hvert ettersom avtalene blir klarert. Flere utgaver av lesebrett kommer også.

Hovedpoenget er at vi skaffer en best mulig og en variert læremiddeltilgang for samtlige elever til en akseptabel pris for det offentlige. For elevene skal læremidlene som kjent være gratis. Det er Arbeiderpartiet klokkeklare på.

Derfor er det selvfølgelig svært viktig at Telemark fylkeskommune er med i ordningen til NDLA og øker støtten til 20 prosent. Det er nå de 18 fylkene har hånden på rattet når det gjelder utviklingen her, og det er bra at Telemark er med. Telemark Arbeiderparti ønsker ikke å stå utenfor en slik utvikling. Men at besparelsene blir så store som det antydes tror jeg ikke vi skal ha forhåpninger om.

Mette Ofstad, styremedlem Telemark Arbeiderparti.

En balansert innvandringspolitikk

Innvandring er en av brannfaklene i norsk politikk. Sjelden utløses så såre, aggressive og verdiorienterte debatter som når innvandringspolitikk skal diskuteres.

For Arbeiderpartiet og mitt vedkommende er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Når verden er på flukt, skal Norge ta ansvar, men da er det helt essensielt at man har en restriktivitet som gjør at man hjelper dem som faktisk trenger det.

Regjeringen har gjort grep, ved to ulike anledninger hovedsakelig for å effektivisere asylinstituttet. Ingen instanser eller individer tjener på et opphold i mange måneder før man får et avslag, og må forlate Norge. Her må vi bli enda bedre. Et liv som er på vent er ikke et godt liv.
Selv bor jeg som nærmeste nabo til flere deler av et desentralisert asylmottak. Sjelden har det vært roligere og hyggeligere i vårt nabofellesskap. Men den ”sett livet ditt på hold” tankegangen som mine naboer nå lever i, synes jeg er forferdelig.

Men er løsningen å si ”Stopp – her er det kun rom for nye etnisk, hvite, ariske nordmenn?”
Nei, ikke etter min oppfatning. Vi har ikke valgt å være en del av en verden, men vi må åpenbart forholde oss til det, med de konsekvensene det innebærer.

Eksempelvis innebærer det at klima, krig og konflikter utløser store grupper mennesker i en fortvilt situasjon med behov som ikke blir dekket. Da kommer tusen kroners spørsmålet: Hvem har mest behov for beskyttelse?
Jeg mener det er integreringsdirektoratet med god hjelp fra FN som har best kompetanse her. Opposisjonen i bystyret i Skien mener ikke det. Faktisk foreslo Frp, H og KrF at man skulle ”sile” innvandrere som skulle bosettes i Skien. Føler den ordinære menigmann til å definere hvilken krig som er blodigst, hvilken familie som er ”mest på flukt” eller hvilket land som har størst grad av diktatur?
Eller er dette en oppgave våre fagpersoner bør definere.

Ut fra media kan det være mange synspunkter på hvilke nasjonaliteter som preger kriminalitetsstatistikken, men er det likevel representativt for en nasjons mennesker at noen er kriminelle? Er ikke en drittsekk en drittsekk uansett hudfarge eller etnisk
bakgrunn? Jeg vil iallfall ikke bli tatt til inntekt for enkelte nordmenns trusler, vold eller kriminelle handlinger, kun fordi jeg tilfeldigvis også er norsk?

Fokuset i innvandringspolitikken ligger klart. Vi skal ha en human, men restriktiv asylpolitikk. Det betyr en tankegang basert på individualitet fremfor nasjonaliteter sett opp mot hverandre. Vi har alle noe å lære, enten det er mexicansk mat, ugandisk høflighet eller nordmenns effektivitet – sammen er vi sterke.

Arbeidsplassene er det som må utvikles i offentlig sektor!

Vi har i flere tiår utviklet arbeidsforholdene i arbeidslivet. Etter at arbeidsmiljøloven kom på 70-tallet har arbeidet hatt mye bra aktiviteter og tiltak.
Jeg synes at vi trenger flere innfallsvinkler for å diskutere og bestemme oss for tiltak når vi skal utvikle offentlig sektor videre, og at arbeidsplassutvikling er en av dem. Offentlig sektor har vært og er i kontinuerlig forandring - som livene våre er det - og som samfunnet er i forandring. Det er et profesjonelt tjenesteapparat med høy produktivitet. Men vi står foran utfordringer når det gjelder å rekruttere folk, øke antall hender og timer i helse og omsorgsektoren og bedre læringen i skolen. I begge disse to store sektorene arbeider en stor andel kvinner.

Det er nok ikke tilfeldig at arbeidsplasser der menn jobber har fått størst fokus når det gjelder å legge til rette og utvikle arbeidsplassene. Det handler om at det var mange farlige og utrivelige forhold og lange arbeidsdager som måtte gjøres noe med. Det handler om hva fagforeningene har vært opptatt av, hva bedriftens eiere og hva vi politikere har jobbet med.
Det er på tide at vi tar et tak for å utvikle arbeidsplassene der kvinner er i flertall. Slik at vi får godt tilrettelagte arbeidsplasser, trivsel og gode forhold mellom ledere og ansatte, dette som er inngangen til at det blir gode resultater. I offentlig sektor snakker vi mest om kostnader og kontroll av at alt er utført etter en plan med kryss i margen, det høye sykefraværet, utslitte lærere, galopperende budsjetter, dårlig motivasjon og dårlig rekruttering.
Vi hører også fra sentralt hold at kommunene må få strengere oppfølging slik at de gjør det de skal.
Hallo! Her der det på tide å sette foten ned! Tiden må være inne til å se på saken på flere og nye måter. Nå må det gjøres mer for å støtte opp under yrkene som kvinner i flertall er tiltrukket av og jobber i. De er hele tiden i kontakt både med sin kunde: mennesket og sitt produkt: kvaliteten på det samme mennesket. Dette er en annen type ”industri” og en annen type ”næring” enn det tradisjonelle. Det trengs en egenutviklet organisering og en annen type ledelse. Vi må ta dette mer på alvor.
Vi vil kreve bedre resultater i form av bedre kvalitet og mengde – der er det utfordringer i dag. Dette er krav som stilles til alle arbeidstakere, men i yrker dominert av menn får de også hjelp til å oppnå det i større grad. Vi må også sørge for at offentlig sektor får tilgang på forskning, ledelse, kompetanseoppbygging og organisasjonsutvikling som vi andre gjør det i våre yrker.

Arbeidet må organiseres slik at de som jobber der trives, utvikler seg, og utvikler sine tjenester. Vi måler kostnader pr enhet og time, antall pasienter, antall elever, at alt er gått gjennom en rekke tiltak og tester. Og hvor er vi? Vi bruker mer penger enn de land vi sammenlikner oss med, og vi er i tvil om kvaliteten er god nok.

Vi må derfor måle på flere ting for å vite hva som gir resultater av innsatsen vår. Jeg er ikke imponert over hva slags arbeidsmiljø vi tilbyr de som arbeider i disse sektorene. Små stillinger, vikariater, foranderlige arbeidstider/turnus, lite plass/område for hver ansatt, for små fagmiljøer, lønn som ikke alltid står i samsvar med utdannelsen i forhold til andre sektorer i arbeidslivet, og krav om effektivitet, få ledere og trolig også for lite bruk og tilrettelegging for bruk av fagområdet ledelse. Det er altså en sektor som handler mye mer direkte om mennesker enn andre arbeidsplasser i samfunnet. Vi kan derfor ikke overføre alt som er erfart andre steder direkte til disse arbeidsplassene. De må selv gjøre jobben, men vi andre kan hjelpe til. Det å kunne analysere, vurdere, sette problemer i system, bruke data og andre hjelpemidler er mer universelle og kan utnyttes ved å lære av hvordan andre bruker disse teknikkene. Og ikke minst – det må settes av tid og ressurser så de som har ideer kan gjøre dette utviklingsarbeidet med arbeidsplassen i fokus. Folk må trives på jobb. Da blir de på jobb og bidrar positivt til å utvikle klienter, beboere, pasienter og elever osv.
Og det er de som arbeider innen sektoren som kjenner hvor skoen trykker og som må være de som bidrar med innspill og forslag til endringer.

Vi som er brukere ser rett inn i arbeidsplassen deres og har mange meninger. Vi kjenner mange rare historier som vi rister på hodet av. Vi forventer at våre klager og påpekning av uønskede hendelser blir brukt i en analyse for å gjøre ting bedre.
Det er nok ikke bare lett å ha slike yrker. Mange klør i fingrene etter å hjelpe til med å ta i bruk endrede rutiner, hjelpemidler og organiseringer. Men, som sagt, det er de som jobber der som først og fremst må ha forandringspotensialet.
Forsker vi nok på hvordan vi bør organisere helse og skole? Tilbyr vi kurs og kompetanseoppbygging i tillegg til læring underveis i jobben?
Er det ressurser i de sektorene til å drive med utviklingsarbeid av slik art at selve arbeidsplassene og arbeidstakerne henger med i svingene?

Vi må selvfølgelig måle på det vi får ut av skole og helsesektoren og det vi putter inn i form av ressurser, tid og midler, men vi må ikke nedprioritere de som jobber. Det ser for meg ut som de må ha prioritet en stund framover for å komme i posisjon til å ta i mot de store utfordringene vi står overfor.

Spennende klimauke med Porsgrunn i verdens fokus!

Denne uka har vært dominert av biodieseldiskusjoner, men innenfor klima har det skjedd meget viktigere ting. Klimaforhandlingene frem mot København nærmer seg slutten og norsk karbonfangst- og lagringsteknologi står i fokus. Gassnova i Porsgrunn har ansvaret for Norges satsing innenfor dette feltet. Det internasjonale energibyrået slår fast at en stor andel av klimakuttene må komme fra karbonfangst hvis vi skal unngå en energi og klimakatastrofe. Dette blir et av hovedtemaene når Energiminister Chu fra USA kommer til Norge samtidig med Obama.

Fredag 20.11.09 foreslo regjeringen å utvide mandatet for forskningsinnsatsen innenfor karbonfangst til også å gjelde industriutslipp. Ikke uten grunn ble dette lansert på Norcem i Brevik som i lang tid har jobbet systematisk med å redusere sine utslipp. Norcem og Heidelberg konsernet gir uttrykk for at de ønsker å bruke denne muligheten til å fange CO2 fra sement produksjon.

Mandag 23.11.09 begynte det norske statsbesøket til Sør-Afrika. Jeg hadde gleden av å delta i den norske delegasjonen, og hadde mandag ettermiddag et to timer langt møte med Sør-Afrikas energiminister Dipuo Peters. Norge og Sør-Afrika har et omfattende og godt samarbeid på energisiden. Vi diskuterte sørafrikansk og norsk energipolitikk og mulighetene for felles prosjekter.

I afrikansk sammenheng er Sør-Afrika i en særstilling med en elektrisitetsdistribusjon som når 76 prosent av befolkningen. Videre økonomisk utvikling er imidlertid avhengig av å øke elektrifiseringsgraden og oppnå en sikker forsyning uten blackouts. Utfordringen er å forene dette med klimamålene. Her vil samarbeid innenfor karbonfangst og lagring og fornybar energi være viktig. Sør-Afrika og Norge må jobbe sammen for å bidra til å skaffe tilstrekkelig tilgang på ren energi.

Et av de mest konkrete resultatene av norsk internasjonalt klimaengasjement kom på tirsdag da det sørafrikanske energiselskapet Sasol inngikk en intensjonsavtale med Gassnova om deltakelse i teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad (TCM). Byggingen av teknologisenteret er godt i gang, og skal etter planen komme i drift mot slutten av 2011. To ulike fangstteknologier på to eksosgasstrømmer med ulikt CO2-innhold skal testes. Dette gjør at testingen også er relevant for blant annet kullkraftverk.


Sasol (South African Coal, Oil and Gas Corporation) er verdens største produsent av flytende drivstoff (bensin og diesel fremstilles fra kull og naturgass), og Afrikas største produsent av kjemikalier. Energi- og petrokjemiselskapet eier og driver bl.a.verdens største punktutslipp av CO2. Selskapet uttrykker ønske om å jobbe sammen med Norge om å rense sine utslipp. Dette punktutslippet alene slipper ut mer CO2 enn hele Norge til sammen
Norge bruker nå milliardbeløp på å bidra til renseteknologi for verdens aller største CO2 utslipp. I vår egen by Porsgrunn ledes innsatsen fra Gassnova, likevel har den hjemlige diskusjonen dreid seg om hvorvidt biler med biodiesel skal betale for veislitasje eller ikke…

Robin Kåss, Telemark Arbeiderparti.

Blir vi lurt av markedet? Nå er det snart jul..

Ordet marked og hva det egentlig innebærer har forundret meg mange ganger. Ikke minst har det forundret meg på mandager sånn rundt klokka tolv. Gjennom flere år har nemlig etterspørsel på drivstoff i Grenland blitt så stor at prisene har skutt i været i løpet av en time midt på dagen på mandager. I følge økonomiske termer setter en prisene opp om markedet etterspør mye eller sagt på en annen måte; dersom tilbudet er lite i forhold til det markedet etterspør settes prisene opp. Og motsatt; Dersom markedet oversvømmes av en vare betyr det at tilbudet er høyt og for å bli kvitt varen settes prisene ned. Bare så forunderlig at dette inntreffer regelmessig hver mandag, jeg tror, på alle bensinstasjoner i Skien og Porsgrunn
Egentlig har ikke dette noe med marked og forholdet etterspørsel tilbud å gjøre i det hele tatt. Derimot tror jeg det dreier seg om markedsføring og bruk av pris som et virkemiddel for å trekke kundene til å handle inne på stasjonene om helgene, fri fra stress i en hektisk hverdag. På den måten får de opp omsetningen.

Et annet grep som også er ganske utbredt er kjøp to og få den tredje gratis, eller kjøp fem og få to gratis. I praksis betyr jo det at om du kjøper tre (tredje gratis) får du 33 prosent rabatt eller om du kjøper fem (to gratis) får du 40 prosent rabatt. Men om du kjøper to får du ingen rabatt, heller ikke ved tre eller fire. Om du bor på en liten hybel, ønsker orden og kun har plass til fire flasker i kjøleskapet lønner det seg altså å ta med seg den femte og kaste den i nærmeste søppelkasse. Men butikken får jo opp omsetningen på den måten. Den første varianten med å kjøp to og få den tredje gratis har visstnok blitt møtt av kreative kunder med at; ”egentlig har jeg ikke behov for de to første artiklene, men jeg tar gjerne den tredje som er gratis”. Men den blir vel lur.

Nå går det mot jul og prisene på pakkene som havner under juletreet er verdt en studie når vi kommer til januar. For i januar er det nemlig salg. Da er de varene som ikke ble solgt før jul så lite etterspurt at prisene blir satt ned. På klær vil vi oppleve å kunne få varer som er nedsatt over 50 prosent, noen ganger kanskje opp i 75 til 80 prosent. Vi får boksalg der et glansa mesterverk kan være redusert fra 6-700 kroner til et par hundre kroner. Og vi vil kunne kjøpe elektriske artikler i januar til sterkt nedsatt priser. I hvert fall i forhold til de prisene vi måtte ha betalt om vi kjøpte i desember. Jeg hadde nær glemt å nevne møbelbransjen, men det samme skjer der.

En gang opplevde jeg at en barbermaskin ved en av de store elektriske kjedene i Skien opererte med to forskjellige priser. En stor plakat fortalte om ”JULEGAVEKUPP” til kr 399,- Men på hylla der barbermaskinen låg var det også et lite skilt med pris. Der stod det kr 349,-. Når jeg skulle betale ble strekkoden skanna og – pip – kr 399,- kom opp på kassa. Jeg sa at den prisen var feil for på hylla stod det kr 349,-. En hyggelig ekspeditør gikk for å sjekke, innrømte forskjellsprisinga og gav meg laveste pris. Jeg sjekka ikke der og da om hun fjerna prislappen på hylla, men jeg ble så nysgjerrig at jeg stakk innom et par dager senere og da var prisen på hylla fjernet og bare ”julegavekuppet” stod igjen. Nå tok ikke jeg noen tur innom på nyåret, men om jeg det hadde gjort hadde jeg ikke blitt forundret om samme varen hadde vært priset til rundt 200 kroner. Men litt av poenget er jo at butikken vurderer markedet og finner at til jul vil en høyere pris enn det varen normalt blir solgt til oppfattes som en god pris. Vi er jo i ”julegavekjøpmodus” må vite og da sitter pengene fra desemberlønninga med halv skatt løst. Ikke minst sitter de løst om en har kredittkortet og utsetter hele betalingas til neste år.
(Det der med kredittkort er skummelt og det skal jeg komme tilbake til en senere gang)

Dette med rabatter får meg til å tenke på han som nettopp hadde startet butikk og møtte en kravstor kunde som ville ha rabatt. Den uerfarne kjøpmann spurte en erfaren kollega hvordan han skulle møte slike kunder. Rådet fra den erfarne var at når han prisa varene burde han sette opp prisen med tyve prosent for deretter å markedsføre varen med ti prosent rabatt. På den måten vil både kjøper og selger tjene ti prosent, sa den erfarne.
Når vi nå snart går inn i den søte adventstid og trykket på å kjøpe julegaver øker forventes det jo at det blir både bløte og harde pakker under juletreet. Dersom en tør å bryte med slike forventninger og tradisjoner og i stedet la julegavene bli små, flate og harde (gavekort) vil en kunne ta en tur i butikkene på nyåret og få mye mer for pengene.

Markedet fungerer på den måten. Ganske forunderlig, men slik er det. Sammenhengen tilbud etterspørsel og pris-setting er ikke alltid like enkelt. Det kan virke som om det fins noen der ute i forretningsverden som er ute etter å lure oss, men det har jeg ikke sagt.

Magnus Straume, Telemark Arbeiderparti.

Upolitisk fylkesting?

Rett før fylkestingssamlinga i Telemark den 21. oktober i år, stod der ein etter mitt syn heilt merkverdig leiarartikkel i Vest-Telemark Blad. Emnet var at det skulle gjennomførast eit fylkesting som var omtrent fritt for politikk. Og eg undra meg: Har den som skreiv artikkelen ikkje sett sakslista, eller er der verkeleg så grunnleggande usemje om kva politikk er?

Fyrste døme: Sak 35/09 – Forvaltningsplan for Vannregion Vestviken for planperioden 2010 – 2015.
Ei sak som dreiar seg om for det meste Tokke- og Vinjevassdraget, om tiltak for å trygge reint og godt vatn, tilstrekkeleg vassføring for fisk og anna liv, med balansert omsyn til dei mange reguleringar som kraftutbygging osfr. har ført med seg. Ei sak med store miljømessige, praktiske og økonomiske konsekvensar og eit svært langsiktig perspektiv. Øydelegg vi ei vasskjelde eller eit vassdrag, er ikkje skader bøtt i morgo. Oppretting kan ta år.
Etter mitt syn er dette ei sak med stor politisk rekkevidd. Ja, korleis vi tar vare på vassressursane våre er ei sak av bokstaveleg tala globale og skjebnesvangre dimensjonar.
Det er mogeleg å hevde at dette er noko som grunneigarar og kraftverk kan taka seg av utan politisk innblanding, men å ha ei slik vinkling er i høgaste grad politisk, den også. Ei så grunnleggande liberalistisk haldning trudde eg ikkje Vesleblad står for.

Neste døme: Sak 36/09: Eventuell drift av multimediabuss for barn og unge i Telemark. Bokbuss har vore eit godt tilbod for bygder og grender, skular og lokalsamfunn, born og vaksne i Telemark i fleire tiår. No var bokbussen si tid omme, kan vi finne nye måtar å drive aktiv distribusjon av litteratur og kultur til heile Telemark?
Det er ubegripeleg at ikkje Vesleblad ser dette som ei politisk sak. Men det kan sjølvsagt hende at avisa ikkje ser det som viktig med kulturpolitikk og distriktspolitikk. Også DET er imedan eit politisk standpunkt.

Sak 37: Likestilling mellom kvinner og menn i Telemark fylkeskommune. Korleis skal fylkeskommunen oppføre seg som arbeidsgjevar for å sikre likestilling og hindre kjønnsmessig og anna distrkiminering blant våre tilsette, og bidra til å rekruttere fleire menn til ”kvinneyrka” og fleire kvinner til ”mannsyrka”? Og vi vil sikre likelønn.
Om ikkje dette er politikk, kva er det då?

Og eit siste døme, sak 41: Fylkeskommunalt eigarskap i Innovasjon Norge. Innovasjon Norge er eit heilt vesentleg, hittil heilstatleg eigd, verktøy for næringsutvikling, nyskaping, bedriftsetablering osfr., særleg viktig for distrikts-Noreg. Gjennom at fylkeskommunane går inn som del-eigarar er ambisjonen å få til eit meir effektivt og samstundes nærare verktøy som i endå større grad er i stand til å taka omsyn til dei spesielle utfordringane som til dømes næringslivet i distrikt-Telemark kjenner og møter. Om ikkje distriktsutvikling og næringspolitikk er politikk, då undrast eg også.

Det bør tilføyast at eit vesentleg innslag i programmet på fylkestinget var dei regionale forskningsfonda som skal etablerast, og der vi gjennom politisk styring bør kunne stimulere til forskning som i endå større grad bidreg til utviklinga i vårt fylke og vår del av landet. Det sist nemnte var av orienterande og drøftande karakter som ei førbebuing av det nye politiske nye ansvaret vi får i slike fond. Eg vel å tru leiarskrivaren ser det politiske i at politikarar skolerer seg og freistar å bli best mogeleg kvalifiserte for nytt ansvar. Alternativet er jo at byråkratiet eller marknaden styrer endå meir.
Den som interesserer seg for det politiske arbeidet i det folkevalde organet Telemark fylkesting, kan elles ved sjølvsyn fylgje møta på direkten, eller i opptak, via Internett. Gå berre inn på fylkeskommunen sine heimesider og klikk vidare. Det gjev grunnlag for kvar einskild til å gjera sine eigne, sjølvstendige og vel grunngjevne refleksjonar.

Jørund Ruud, gruppeleder Telemark AP

Til å bli glad av!

I våre politiske program kan vi lese intensjoner om å ta barn og ungdom på alvor og etablere systemer slik at barn og unges meninger kan høres.
I min kommune flere ganger gjort de nødvendige vedtak for å etablere demokratiske organ for barn og unge. Siste vedtak i kommunestyret lyder slik:

”Med bakgrunn i tidligere vedtak i kommunestyret og det nylig vedtatte delegasjonsreglementet ønskes det etablering og gjennomføring av aktive demokratiske organ hvor barn og unge i Notodden kommune får rett og mulighet til å utøve reell innflytelser på saker som behandles i kommunen”

En klok beslutning, men hvordan kommer vi videre? Hvordan få til et demokratisk organ som barn og unge vil bruke? Gidder de å bry seg med politikk? Er de opptatt av samfunnet rundt seg?

Et utvalg av kloke voksne har lagt til rette for to ungdomskonferanser der valgte representanter fra alle skolene i kommunen har hatt alt ansvar for tilretteleggelse og gjennomføring. Målet var å komme fram til en modell for ungdomsdemokratisk organ.

Etter resultater av workshops og flertallsvedtak har de levert dette resultatet:

1. Hvorfor er det viktig med ungdomsråd?

Vi må være med å bestemme vå egen framtid.
Det er viktig at politikerne vet hva ungdommen mener.
Vi må ta opp saker som engasjerer oss.
Alle skal ha det bra på skolen og andre steder.
Vi blir mer glad for å bo her og flytter ikke når vi blir voksne.
De voksne har ikke alltid greie på hva vi unge tenker. Vi må ha en rett til å si vår mening og bli hørt.
Vi kan forbedre mye ved skolene og ellers i samfunnet.

2. Hva skal til for at vi lykkes med ungdomsråd?

Alle skal kunne si sine meninger, argumentere, være positive og støtte andre sine meninger.
Vi må samarbeide og alle skal høre på alle.
Vi skal prioritere de viktige sakene.
Elevrådene må fungere og skolene må sette av tid til å diskutere sakene.
Det må tilstrebes å få en blanding av kjønn og alder.
Vi må ha faste og regelmessige møter.
Det må være en sekretær fra kommunen som er behjelpelig og som er med på møtene.
De som sitter i ungdomsrådet må gjøre noe med forslagene som kommer slik at vi kommer videre med sakene.

Dette sier elevene fra 7. klasse til og med videregående skole.
Jeg opplever at de er en gavepakke til vårt lokale demokrati, at de kan bidra med nytenking og berikelse i de politiske debattene og sikre vedtak som er bredere forankret.

Det er til å bli glad av!

Lise Wiik, ordfører Notodden og nestleder Telemark Arbeiderparti.

Det er november og det er....

Budsjett tid !! For alle som er folkevalde så inneber november og desember ikkje bare juleplanlegging og handtering av vinterføre, men altså det årlege budsjettarbeidet.
Kva vil ein prioritere, kvar vil ein auke og kvar vil ein kutte? Det er ei spennande tid å vere folkevald i!

E-post innboksen min har i det siste vore noko fullare enn vanleg. Nokre dagar har eg faktisk fått så mange e-postar at eg har måtte utsett nokon til neste dag fordi eg har ikkje hatt sjans til å lese gjennom alle. Desse e-postane er ikkje eit resultat av at eg har gjort noko nemneverdig altså(!!:)), snarare reaksjonar på fylkesrådmannens forslag til skuletilbod for 2010/2011. Det skal vere sikkert at skuletilbodet for dei vidaregåande skulane i Telemark engasjerar mange, og at dei ulike tilboda som vert gjeve betyr mykje for både kommunar, næringsliv og ikkje minst elevane sjølve. Eg har fått e-post frå utruleg mange som har hatt meiningar om dette, og bare så eg har sagt det her: eg har stort sett lese alle saman ,men ikkje hatt høve til å svare alle. Som om du som les dette var ein av dei som sendte meg e-post, så vil eg bare seie at eg set stor pris på engasjementet og innspela som har kome! Eit lite tips neste gong kan vere å sende litt meir kortfatta e-postar, sidan nokon var i overkant lange og med opp til 10 vedlegg…  Då har eg betre muligheit til å få lest det som kjem! 

Telemark Fylkeskommune sin økonomi gjer at vårt politiske handlingsrom er noko avgrensa. Det er stort press, spesielt på kompetansesektoren. Fylkesrådmannen legg opp til eit stort kutt på denne sektoren, samtidig som ein er villig til å bruke 24 millionar kroner på å innføre gratis berbare datamaskiner til alle elevane i vgs i Telemark. For meg så blir det noko som skurrar her. Er det riktig at ein skal kutte i skuletilbodet, i rammetimar for skulane, eventuelt også måtte kutte i lærarar, men ta seg råd til å innføre gratis berbare datamaskiner? Etter mi meining kan aldri teknologi erstatte ein lærar, og teknologi kan ikkje demre opp for eit smalare skuletilbod. Vi skal sjølvsagt vidareutvikle oss på IT-sida, men etter mitt syn er det mange andre måtar å gjere det på enn kun gjennom dette forslaget.

Om vi ynskjer å styrke kompetansesektoren i Telemark er det avgjerande at vi legg til rette for eit breitt og godt skuletilbod i heile fylket. Vi veit godt frå før at ein av dei viktigaste grunnane for å førebygge at elevar fell ut av vidaregåande utdanning er at dei får oppfylt sitt 1. ynskje og at reisevegen ikkje er for lang. Dersom ein legg opp til at skuletilbodet i Telemark vert smalare så satsar vi ikkje på det vi seier i mange vedtak som er gjort om å jobbe mot eit auka fråfall. Dette er mykje av grunne til at Arbeiderpartiet i hovedutvalet for kompetanse fremma eit endringsforslag til rådmannens forslag, der vi blant anna foreslo å oppretthalde realfaglina ved Vest Telemark Vgs, Elektrofag ved Rjukan Vgs, TAF tilbodet ved Porsgrunn Vgs , og Service og samferdsel ved Kragerø Vgs. I tilegg til dette foreslo vi å opprette ei ny line ”Anleggsteknikk” ved Lunde Vgs. Dette vart vedtatt av utvalet!

Ein vert for litt sektorpolitikar når ein skal jobbe med budsjett, og for min del som medlem av hovedutvalet for kompetanse i Telemark, skulle eg sett at det vert disponert fleire ressursar til kompetansesektoren. For meg er det, tru det eller ei, faktisk viktigare med utdanning enn med veg. Misforstand ikkje! Klart skal ein au ha betre vegar, og ein skal vedlikehalde og bygge- men kompetansesektoren er desidert fylkeskommunens viktigaste oppgåve! Men det er klart - det er ikkje ei enkel oppgåve å skulle ta i mot mange fleire kilometer med veg frå staten, samtidig som ein har eit svært etterslep allereie på eksisterande fylkesvegar, og ein har stram økonomi. Eg ser den! Eg syns det bare er for gale å skulle kutte på budsjettet for kompetanse, når vi veit at det vi eigentleg treng er å styrke det. Ein kan faktisk òg seie at vi har eit etterslep på dei vidaregåande skulane i Telemark, og det er ei utfordring. Særleg med tanke på at vi får ei auke på 100 elevar til neste skuleår. Det blir vertfall for meg heilt uaktuelt å bruke 24 millionar kroner på berbare datamaskiner til alle elevane, som vil bli ein stort utgiftspost år etter år, medan ein kuttar i kompetansesektoren generelt. Eg håpar verkeleg at dei som sit i posisjon i Telemark vil sjå dette når vi skal behandle budsjettet i fylkestinget i desember. Ein berbar PC kan ikkje erstatte ein lærar, eller eit breitt og godt desentralisert skuletilbod.

Lene Vågslid, Telemark Arbeiderparti.

Valg, finanskrise og stengte dører.

Valgkampen er over og endte med et historisk godt resultat for Telemark Arbeiderparti. 3 på tinget og 41,7% oppslutning er jeg særdeles godt fornøyd med. Det hadde vært rimelig å sende en rød rose til hver og en som bidro til å oppnå et slikt fantastisk resultat, men jeg skal avstå siden vi delte ut 27.000 røde roser i Telemark i forbindelse med valget. Jeg nøyer meg med å sende tusen gratulasjoner og mangfoldige tusen takk til alle som bidro.

Nå er vi endelig i gang med stortingsarbeidet. Jeg har fått et stort oppdrag med å lede det næringspolitiske arbeidet. Det er og kommer til å bli spennende og krevende. Et bredt saksfelt skal læres og nye kontakter skal opprettes. Det er vel egentlig det som gjør politikken spennende, nye utfordringer og søken etter løsninger på framtidas utfordringer.

Rune Bjerke som toppsjef i DnB NOR ASA avblåste finanskrisen for noe tid siden. Jeg er gjort kjent med at vår allmenne oppfatning av finanskrisa ikke er identisk med det som Bjerke definerer inn under begrepet. Uansett definisjon så er jeg av den bestemte oppfatning at næringslivet på et generelt grunnlag nå har behov for en langt mer aktiv finansnæring. Mange får ikke finansiert sine næringsrelaterte prosjekter.
Årsaken skal vist nok være at det er noe mer usikkerhet knytta til prosjektene i dag enn hva det var før ”finanskrisa”. Finansnæringen sier at de ikke har endret kreditt og risikostrategi, men at prosjektene er mer usikre i forbindelse med den globale lavkonjunkturen som nå rir oss i hverdagen. At enkelte prosjekter nå er mer eksponert for risiko tror jeg på, men ikke alle vel? Selvfølgelig ikke. Det finnes mange gode næringsprosjekter som bør bæres fram akkurat nå. Nye næringsgrener innenfor miljø og klima er viktig og har framtidas muligheter i seg. I tillegg er det viktig at næringsgrener der Norge har fortrinn får muligheter slik situasjonen nå er.

Et område hvor Norge har fortrinn basert på tradisjon, kunnskap og vilje er innenfor det maritime miljø. Verftsindustrien, offshore bedriftene og leverandørindustrien møter nå utfordringene som følge av ”finanskrisa”. Det ser ut til å være et faktum at næringen vil møte en krevende tid. Noen bedrifter skal nok bort, men ikke alle. Det blir derfor særdeles viktig at finansnæringen sammen med det virkemiddelapparatet som myndigheten har etablert utnyttes slik at vi kan ha vekstkraft i denne viktige industriklyngen når markedene igjen tar seg opp.
I Regjering og Storting vurderes alle muligheter for å avhjelpe situasjonen uten å gunstig holde liv i noe som allerede er dødt. Skal vi klare utfordringen må alle parter bidra. Det gjelder bedriftene, de ansatte og myndighetene. Uavhengig av dette må også finansnæringen i sterkere grad på banen. Det burde jo ikke være det store problemet så lenge Rune Bjerke har avblåst finanskrisa

Situasjonen er nok litt annerledes allikevel. Finansnæringen kan virke som litt redd for næringsrelaterte prosjekter. Det er i hvert fall at jeg daglig får tilbakemeldinger om at finansnæringen har tilnærmet stengte dører for næringslivet! Mitt spørsmål blir derfor til DnB NOR og andre i finansnæringen; hvorfor stengte dører så lenge finanskrisen er avblåst?

Terje Lien Aasland, leder Telemark Arbeiderparti.

Regjeringen har ambisjoner.

I Demensplan 2015 ” Den gode dagen” som kom ut i 2008 har regjeringen ambisjoner om å bedre tilbudene innen demens omsorgen adskillig. Innen 2015 skal alle landets kommuner kunne tilby et tilrettelagt dagaktivitetstilbud for personer med demens, enten i eget hjem, i sykehjem eller som dagtilbud.
Videre i planen kan man lese at ”pårørendeskoler og samtalegrupper bør være tilgjengelig i hele landet”
Kunnskapsgrunnlaget for å utvikle gode tiltak og tjenestetilbud til mennesker med demens skal være vesentlig styrket gjennom forskning og utviklingstiltak.

Tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer 51 år gammel. Laila Lanes, journalist i NRK,gift med Jan Henry har skrevet boken ”Skynd deg å elske”

Kort fortalt handler boken om de mange utfordringer de sammen og hver for seg møter i tiden før og etter at Jan Henry har fått diagnosen Alzheimer.
Dette er sterk lesning, jeg anbefaler lommetørkle i umiddelbar nærhet.
Som leser deler jeg boken litt i to, den ene delen handler om to mennesker som kjemper for ” å holde sammen når dagene mørkner” (undertittelen på boken) Den andre delen gir meg et bilde av den store maglen på tilbud til unge mennesker med demenssykdom.

Leila Lanes har også lest Demensplanen 2015 ” Den gode dagen” Hun ser noe som mange av oss umiddelbart ikke ser: I planen finnes ikke mye om unge med demens og hvilket tilbud de skal få.
Man tenker nok at tilbudet skal være det samme for dem som for eldre skriver hun i boken.
Hun påpeker videre at hun registrerer at regjeringen lover å iverksette en treårig nordisk utviklingsprogram for yngre personer med demens.
Dette programmet skal ha som mål å få økt kunnskap om belastning hos barn og ektefeller til yngre personer som utvikler demens, kartlegge og iverksette tiltak som gir ektefeller og barn bedre informasjon om demensykdom, utvikle gode modeller for utredning og oppfølging av yngre personer med demens. Videre skal programmet omfatte kartlegging og evaluering av de erfaringer som er gjort i Norden med ulike gruppeilbud, dagtilbud og døgntilbud spesielt tilrettelagt for yngre personer med demens. Programmet skal også innhente kunnskap om barn og ungdom som har foreldre med demens og finne frem til tiltak som kan bedre livskvaliteten for familien.
Spesielt glad er Leila for at regjeringen også ønsker å legge bedre til rette for at omsorgsarbeid til personer med demens kan kombineres med yrkesaktivitet.
Det skjer forhåpentligvis noe skriver hun i boken.
Les boken folkens, demenssykdom kan ramme oss alle. Boken oser av kjærlighet, men slik jeg ser det, også litt frustrasjon over manglende tilbud, spesielt til yngre mennesker med demens. Kommunepolitikere, vi har en jobb å gjøre.

Linda Holien, styremedlem Telemark Arbeiderparti.

Heltid!

For litt over tre år siden kom den nye arbeidsmiljøloven. Den ga fagbevegelsen nye våpen i kampen mot ufrivillig deltid. Det har vært et nyttig og viktig verktøy.

La meg fortelle en historie, et lite eksempel på hva det betyr.
"En ung kvinne jobba som hjelpepleier på et sykehjem. Hun fikk bare 24 prosent stilling. Økonomisk klarte hun seg greit, hun ble nemlig stadig spurt om å ta ekstravakter. I praksis jobba hun tilnærmet full tid.

Dette varte over flere år. Det ble etter hvert en vanskeligere og vanskeligere livssituasjon. Banken ville ikke gi henne lån, hun jo hadde ikke fast inntekt. Dermed fikk hun ikke kjøpt seg leilighet. Langt verre var det at hun aldri fikk planlagt samværet med sønnen sin. Hun var jo nødt til å ta de ekstravaktene som dukka opp. Hun trengte pengene."

Den rødgrønne regjeringa endret Bondevikregjeringas forverringer av Arbeidsmiljøloven. Den nye arbeidsmiljøloven sikrer ansatte som henne rettigheter. Når man reellt sett jobber i en større stilling enn den man er ansatt i over en lengre periode, så har man krav på en større stilling.

Ufrivillig deltid er fortsatt et stort problem. I løpet av de siste årene har t tusenvis av kvinner med tillitsvalgtes hjelp fått heltidsstilling. Likevel oppgir fortsatt Fagforbundets medlemmer at kampen mot ufrivillig deltid er en av de viktigste sakene Fagforbundet kan jobbe med.

Ufrivillig deltid er et av de virkelige store likestillingsspørsmålene i vår tid. Hvor ofte har dere hørt om en industriarbeider som jobber deltid? Det er ikke ofte. Men å bli tilbudt en deltidsstilling i hjemmesykepleien, på sykehuset eller i barnehagen er fortsatt veldig vanlig. Mennene får fast jobb og full stilling, kvinnene får vikariater og deltidsjobber.

Kampen mot deltid er kampen for likelønn og like pesjonsrettigheter.
Retten til heltid handler om mer enn bare den enkelte arbeidstaker. Det handler like mye om kvaliteten på velferdstjenestene.

Trygghet og kompetanse kommer med erfaring. En ansatt i full stilling bygger opp den erfaringen langt raskere. Hun blir kjent med de hun skal yte omsorg for. Alle vet hvor mye det betyr for pasienter å ikke måtte forholde seg en masse forskjellige pleiere. Da må vi jo lage et system som legger opp til det. For omsorgens skyld bør vi satse på faste, hele stillinger.
Kampen for heltid blir derfor en viktig sak for Arbeiderpartiet.

Mette Nord, stortingskandidat Telemark Arbeiderparti

Det er stor forskjell på leik og alvor!

Her om dagen deltok eg i ein debatt om innvandring, asyl og integrering på Ibsenhuset. Det var gledeleg å sjå kor mange innvandrerar som hadde møtt opp! I tilegg var det andre politisk interesserte, som til dømes 4 frå FrP som sat på fremste benk og klappa så hardt dei kunne etter FrP representanten hadde hatt ordet. Den klappen trong han, i og med at det var svært få andre som klappa…

Det er stort forskjell på leik og alvor - som Hellbillies syng. Og for meg er det faktisk ein sammenligning på Arbeiderpartiets politikk og FrP sin til tider Donald Duck politikk som Raymond karakteriserte det på valkampopninga vår. For eg tvilar faktisk på om FrP i det heile tatt tar innvandring, asyl og integreringsspørsmålet på alvor, når eg høyrer deira politiske ståstader. Eg må seie eg generelt har vanskar med å stole på kva som faktisk er deira politikk, ettersom enkeltsaker dei vedtok i programmet sitt til stadigheit blir tilbakevist. Er det bare eit leike program, eller er det på alvor?

Eg hugsar veldig godt når me fekk to kurdiske jenter i klassa mi. Det var i 8.klasse, og eg syns det var veldig spennande! Integrering er ein todelt sak, dei lærer om Noreg og vårt språk ,og me lærer av dei! Det tok ikkje mange dagane før eg blei invitert med heim til ho eine. Eg takka ja, og såg fram til å treffe resten av familien hennar. Det besøket skulle gje meg ein heilt ny lærdom, det skulle lære meg at me har utruleg mykje å lære av andre kulturar. For det fyste blei eg tatt i mot omtrent som om eg hadde bursdag eller som om eg var ei superstjerne. Gjestfridomen var til å ta og føle på, og eg rakk omtrent ikkje å komme innafor døra før mat og drikke blei satt ut på bordet. Eg tenkte meg med sjølv at dette var da svært til velkomst! Eg spurte venninna mi i ettertid om dei plaga å stelle til så mykje mat, og vere samla heile familien kvar gong dei fekk besøk? - og ho svara at dei faktisk gjorde det. Det var viktig for dei å ta godt vare på dei som kom på besøk til dei, og det var like viktig å passe på at gjesten fekk både mat og drikke. Me åt og kosa oss, hørde på kurdisk musikk, og dei lærte meg nokre dansar. Det var eit innhaldsrik møte for 14 åring frå Dalen, og eit besøk som fortal meg at me har utruleg mykje å lære av andre.

Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn. Me er i dag eit samfunn som har mange fleire ressursar å ta av, enn til dømes for 100 år sidan. Eg har fleire venner frå ulike land, og det berikar meg som person. Eg lærer så utruleg mykje, og gjennom eit fleirkulturelt samfunn så bidrar det til auke forståing for ulikhetar og kulturar. Dette er bra, dette er ei gode, og det gjer til at samfunnet vårt er eit mangfaldig samfunn.

Det som gjorde at eg blei politisk engasjert for fyrste gong var at eg opplevde rasisme på min egen skule. Eg opplevde å sjå ein ung gut i klassa over meg bli jaga ned over Dalen, og mobba fordi han var brun i huda. Det var faktisk også mitt fyrste utspil i avisa, som kan ligg på nettet den dag i dag. (http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.268737). Frå og med den dagen har kampen mot rasisme og diskriminering vore ei svært viktig sak for meg. Eg vil ha eit Noreg der me alle skal kunne vere ulike, men ha like moglegheiter! Eg vil ha eit samfunn som inneheld folk frå ulike land, ulike kulturar, med ulik legning og ulik religiøs bakgrunn. Det samfunnet syns eg me er på god veg mot å få. Arbeiderpartiet er eit anti-rasistisk parti, og eit parti som dei siste åra har gjort svært mykje for toleranse og likestilling i detta landet.

Min store skrekk er at me etter 14. september ska få ein statsminister som vil skape fleire fordommar og mindre toleranse i Noreg, som vil av-likestille landet gjennom å reversere ekteskapsloven, og ta til ordet for at me lever i eit Islamifisert land, og sørge for at Noreg ikkje lenger skal ta eit internasjonalt ansvar ovanfor mennesker på flukt men heller sende dei til Afrika.

Ein ting er at FrP i årevis har marknadsført sine meiningar, men dei har aldri hatt full innflytelse i norsk rikspolitikk. Det er forskjell på leik og alvor. Den dagen deira politikk skulle bli på alvor, vil eg vere genuint bekymra for velferdsstaten vår. Eg vil vere oppriktig lei meg på vegne av homofile som nå på god veg er likestilt med heterofile, eg ville vere oppriktig lei meg på vegne av våre nye landsmenn.

Eg håpar veljarane ikkje ønskjer eit slik samfunn. Eg håpar veljarane heller vil ha eit samfunn som er opptatt av å bekjempe fordommar, og eit politisk styre i detta landet som vil ha økt toleranse og likestilling for alle. Eg håpar at veljarane ønskjer at vår regjering skal få fortsette med det gode arbeide den har starta på, gjennom å gje Jens 4 nye år.

Lene Vågslid, stortingskandidat Telemark Ap.

Valkamp og engasjement

Nå er det bare vel tre veker att til valdagen og engasjementet blir då viktig. Galluptala svingar opp og ned om media er fulle av valkampstoff. Sjølv om gallup er gallup, så skal me ta signala alvorleg. Går galluptalet ned, så er det ei spore til inspirasjon om å legge inn endå meir engasjement fram mot valdagen. Går galluptala opp, og legg seg på eit høgt nivå, så er det heller ingen grunn til å slappe av og vere tilfreds. Det er valet den 14.september som tel.

Det viktige nå er å mobilisere folk til å bruke sin demokratiske rett til å røyste. Folk må ikkje bli passivisert og oppgitt over politikken, fordi enkelte parti er meir oppteken av indre motsetnader og ryktespreiing. Mobiliser folk til val, få dei opp av sofakroken og fortel dei at deltaking er viktig i eit demokrati.

Det borgarlege rotet viser at det ikkje har ei felles politisk plattform for å regjere. Dei bør nå gjere det klart for veljarane at dette er tilfelle. Dersom ikkje, så må dei nå snart fortelje oss det i klar tekst. Arbeidarpartiet har ein plan; nemleg å fortsette med ei raudgrøn regjering. Då skal me vidareutvikle det gode arbeide som me har starta på. Slagordet vårt ”Alle skal med” tilseier at me ikkje er i mål. Me har gjort veldig mykje bra for folk, men enno er det enkelte som ikkje får ta del i den gode felles velferda. Nå må fokus rettast inn mot grupper som ikkje har det så bra – det vere seg fattige, dei som blir mobba, dei som blir utsett for overgrep, dei som ikkje får ta del i ein trygg alderdom og dei som på andre måtar fell ut av det norske velferdssamfunnet.

Arbeidarpartiet er samla og klar til innsats. Dersom me skal få til eit godt valresultat for Arbeidarpartiet i Telemark, må ”by og land gå saman hand i hand.” Dette slagordet vil aldri bli forelda. Det er viktig for meg å streke under at dei som skal representere Telemark, må vere representantar for heile Telemark. Nå er det opp til oss sjølve.

En internasjonal storhetstid med Jonas i spissen!

Vi som er medlemmer i Arbeiderpartiet er enige om at de siste fire årene med en rød grønn regjering og Jens i spissen har ført Norge i en riktig retning.
Også skal vel ikke vi, sosialdemokrater som vi er, fremheve noen framfor andre, men likevel – Jonas Gahr Støre – han er i en særstilling.

Jeg har tidligere sagt litt om opplevelsen for en fersking å delta på Arbeiderpartiets Landsmøte, og høre alle de superflinke talerne, den ene statsråden etter den andre. Jonas Gahr Støre – han gjorde et uslettelig inntrykk. Men det er ikke talen, landsmøtet eller personen som betyr noe, det er alt den norske regjeringen har fått utrettet de siste fire årene som er viktig.
Norge er et lite land, men Jonas Gahr Støre har virkelig satt landet vårt på kartet.
Da USA i tillegg tok til vettet og valgte en president som Obama, kan en begynne å tro på humanisme og menneskeverd igjen.

I disse dager går Norge og USA sammen om å bygge sykehus for ofre for seksualisert vold i ØST Kongo. Hadde det skjedd med Jensen og Bush ved makten? Neppe.
I 2005 uttalte Gahr Støre at hvilepausen i norsk utenrikspolitikk var over, og regjeringen satte seg høye mål, også her.
Et mål var å innføre forbud mot klasevåpen – det har regjeringen klart!
Vi ville øke bistanden til 1% av BNP, det er også innfridd. Bistanden går ikke til diktatorer i Afrika, som Siv Jensen hevder, tøff i kjeften som ho er på de aller svakestes bekostning, de går til vaksinasjon av barn, drift av sykehus og skoler i utviklingsland, fredskapende arbeid, og mye, mye mer.

Skal vi overlate denne arenaen til en borgerlig regjering, så frykter jeg at Norges utenrikspolitikk raskt går i en helt annen og gal retning.

Bjørg Tveito Lundefaret, stortingskandidat Telemark Arbeiderparti

Er det ikke sånn i Spania?

Treåringen og femåringen vår lekte sykehus her om dagen. På sykehuset var det mange senger, doktorer, sykepleiere og mye utstyr til alle de syke menneskene.

Femåringen kom etter hvert bort til meg med noen kronestykker i hånda. Hva skal jeg med pengene?, spurte jeg. De skal du ha for å betale med når du blir syk og må på sykehuset vårt, svarte han. Da måtte jeg forklare at vi ikke må betale penger for å komme på sykehus i Norge. Det er gratis. Uansett hvor mye eller lite penger man har, så kan man komme på sykehus og få hjelp. Sånn er det ikke alle steder i verden, fortsatte jeg, men så heldige er vi i Norge. Er det ikke sånn i Spania?, spurte han forskrekket. Spania er det eneste landet utenfor Norge han kan huske å ha vært i. Nei, svarte jeg. I Spania er det mye større forskjeller. Og i USA, der du også har vært, der må alle kjøpe noe som heter helseforsikring, og hvis du ikke har penger til en forsikring, så kan doktoren nekte å hjelpe deg når du er syk. Så det er mye bedre å bli syk i Norge enn i USA og Spania.

Femåringen aksepterte svaret, tok pengene tilbake, og fortsatte leken. Jeg satt igjen med mange tanker rundt det som akkurat hadde skjedd. Å være født i et så rikt og demokratisk land, er å trekke vinnerloddet. Vi tar det ofte som en selvfølge, men den sosialdemokratiske velferdsmodellen fører til at alle, uansett størrelse på lommeboka, får svangerskapsomsorg, utdanning, omsorg og sykehusbehandling. Og mye, mye mer.

Arbeiderpartiet er garantist for at disse viktige velferdstilbudene beholdes og videreutvikles. Høyrepartiene, med FrP i spissen, ønsker en annen utvikling, der det offentlige bygges ned og private løsninger søkes. Da blir det størrelsen på lommeboka som avgjør kvaliteten på sykehustilbudet hver enkelt av oss får. Og da holder det ikke med de tre kronestykkene femåringen min hadde spart for å bruke på sykehusbehandling.

Hedda Foss Five, stortingskandidat Telemark Arbeiderparti

Politikk for vanlige folk!

Hvorfor skal ikke arbeidsledige få feriepenger? Vi har en god ledighetstrygd i Norge, likevel så betyr det mye når man mister jobb,og plutselig bare sitte med to tredjedeler av lønna..

Den forrige regeringa fra høyresida syns ikke det var ille nok, og bestemte seg for å fjerne feriepengene for de arbeidsledige i tillegg. Så mye for sosial tankegang. Vi i fagbevegelsen var desto gladere da den rødgrønne regjeringa bestemte seg for å gi de ledige feriepengene tilbake. Et godt håndslag til folk som allerede var hardt ramma.

Feriepenger til arbeidsledige var bare et eksempel på kravene LO-medlemmene stilte før valget i 2005. LO kjørte en stor kampanje, der 44000 medlemmer ble enige om hva som skulle være fagbevegelsens viktigste krav til partiene før valget. Svarene fra partiene viste at det var de rødgrønne som sto oss nærmest. Vi er glade for at de har oppfylt så godt som alle kravene våre.

Plutselig kommer NRK på tirsdag med et oppslag om at samarbeidet med LO koster 10 milliarder. Ja, selvfølgelig koster det penger når man oppfyller politiske løfter om arbeidsledighetstrygd, trygg pensjon eller sykelønn og bedrer kommunenes økomomi for å løse viktige velferdsoppgaver, herunder 10.000 nye årsverk i pleie og omsorg.. Det er denne politikken Erna Solberg (H) kritiserer når hun mener regjeringa setter fagbevegelsen foran det som er viktigst.

Vi som både er i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet kan ikke gjøre annet enn å takke Erna for avklaringa fra høyresida. Vi krever mer penger til bedre kommuneøkonomi, så vi kan få bedre offentlige velferdstjenester. Vi vil ha en arbeidsmiljølov som gir trygghet for arbeidstakere. Nå vet vi at Høyre ikke syns det er de viktigste oppgavene. Det bør velgerne legge merke til når de skal stemme.

Mette Nord, stortingskandidat Telemark Arbeiderparti.

Skulen min, din og vår: Fellesskulen

Eit lite, tilfeldig utdrag frå Lene sin studiekalender våren 2009: "Rapport leverast innan Måndag kl 0900. Refleksjonsnotat leverast Tysdag kl 1000. Hugs å les det siste kapittelet i utviklingspsykologien, og øv til framføring av gruppearbeid. Hugs å måle ferdig bildet "min tur til Roma".".

Det er 5. året, og siste året for meg som student ved HIT no. Snart må ein sete seg ned å skrive jobbsøknad. Det er ikkje det at eg ikkje har jobba før. Eg har hatt sommarjobbar sidan eg var 13 år, både som stuepike, butikk tilsatt, bartender og dei siste 4 åra vore tilsett ved turistkontor i Telemark. Men snart skal eg legge inn ein søknad om jobb, på ein skule med bakgrunn i at eg er utdanna lærar.

Den norske skulen er stadig utset for kritikk og angrep frå oss politikarar. Me meiner mykje om skulen, og det skal me. Eg har dei siste 4 åra hatt gleda av å vore mykje i norsk skule, både i klasserom og utanfor, og kvardagen ein møter der er av og til ein heilt annan en den ein les om i avisene. Sjølvsagt er det fleire områder som må forbetrast, men hadde den norske skulen vore så ille som ein av og til får inntrykk av, hadde eg ikkje ville valt dette yrket. Det er eit mangfald ein møter i fellesskulen. På skulane eg har vore har eg møtt mange engasjerte og flotte lærarar og rektorar. Eg har møtt elevar som gledar seg til å gå på skulen, og dessverre også dei som gruar seg. Eg har møtt rolege elevar, og dei som gjev litt meir lyd frå seg enn det som er naudsynt. Ein ting som er heilt sikkert er at i den offentlege fellesskulen møter ein mange forskjellige både vaksne og barn. Som elles i samfunnet. Skulen er god for mange, men ikkje ennå god nok for alle. Det tar me innover oss.

Som snart ferdig lærar, utdanna innanfor praktiske og estetiske fag, ser eg at ein av hovudutfordringane i skulen er å gjere den mindre teoretisk. Nei då, ikkje slutte å lære, men å byrje å nytte teori på ein praktisk måte. Eg har møtt alt for mange elevar som så og sei dett mellom to stolar, fordi skulen er tilpassa dei teoristerke elevane best. Me må legge opp til ein skule som tek vare på alle elevane, både dei sterke og dei som treng ekstra hjelp.
Det programmet som vårt parti vedtok i vår er eit godt program. Det stadfestar blant anna at me skal gjere skulen meir praktisk retta, og ein skal fokusere på tidleg innsats i skulen. Dette varmar både eit politikar hjarte og eit lærar hjarte. Mykje bra er alt gjort i skulen dei 4 siste åra, og om vår regjering får fornya tillitt har eg store forhåpningar til den vidare utviklinga.

Noko av det eg hugsar aller best frå min eigen skulegang, var då me skulle lære om dei norske familiane som emigrerte til Amerika. Kvifor hugsar eg dette betre enn anna? Jau ,fordi me bruka rollespel som ein viktig del av undervisninga. Nå skal eg ikkje påstå at alle er samde i at det er det dei hugsar best, av dei som gjekk i mi klasse, men eg gjer det. Nokon andre hugsar kanskje sløydtimane best, eller timane der me jobba med geometriske figurar. Me var forskjellige, og me hadde gode lærarar som varierte undervisninga si. Og det er ikkje bare det at eg hugsar det fordi det var morosamt, men fordi at eg lærte så mykje. Leik og læring er ein herleg kombinasjon!

Mykje av inspirasjonen min til å velje læraryrket er henta frå mine tidlegare lærarar.

På landsmøtet vårt blei eg huka inn av ein Tv2 reporter som sa at dei skulle lage kandidat video av meg (http://www.tv2nyhetene.no/valg09/velgerguiden/fylke/telemark/ap/lene-vagslid/). Eg tenkte; "Kjære vene, du kunne sagt det litt før, eg har då ikkje forberedt meg!". Eg blei plassert framfor eit kamera, og fekk 2 min. til å fortelje om min hjertesak. Hjertesak! Det burde kanskje vore noko som handla om bistand, verdimessige likestillingsspørsmål eller liknande, men det fyrste eg kom på i farten var: "Min hjertesak er å auke lærartettheta i norsk skule". Eg tenkte for meg sjølv, at dette var kanskje veldig snevert til å gå under tittelen "hjertesak", men i ettertid er eg glad for at eg valte akkurat den saka, og at eg ikkje fekk så god tid til å forberede meg. Det er alt for mange elevar i dag som fell utanom, fordi det er for mange elevar i klassa, på alt for få lærarar. Dette ynskjer eg å gjere noko med!

I innlegget mitt i den politiske debatten på landsmøtet snakka eg om ein elev eg kalla Truls. (http://www.youtube.com/watch?v=ggFxFwHlsWc). Eg skal hugse på Truls i mitt politiske arbeid. Truls, Kari, Gunnar, Amina, Muhammed og alle andre elevar i skulen, når eg skal vere med mitt parti i å forme framtidas skulepolitikk. Eg trur ingenting på utdeling av medaljar, eller effektiviseringstankegangen som Ine Marie Eriksen frå Høgre delar med OECD (fleire elevar pr klasse). Eg har tru på ein styrking av fellesskulen gjennom framleis å sei nei til kommersielle privatskular, gjennom å sette inn innsatsen tidleg for dei elevane som treng det, gjennom å styrke lærartettheta, og gjennom å innføre ein både praktisk og estetisk heildagsskule, for alle og heile eleven.

Det er siste året mitt no, der eg skal levere eksamensoppgåver og skrive ut pensumlister til meg sjølv. Men eg skal ikkje bare gjere det, fram til 14. September skal eg stå på kvar einaste dag for at Noreg får ei regjering som tar skulen på alvor, og som har politikk som vil gagne både dei som går i norsk skule, og for dei som jobbar der. Uansett kva slag bakgrunn dei har, uansett hudfarge, legning eller trusretning. Eg vil oppfordre alle som er opptatt av ein skulepolitikk i rett retning, med fokus på fellesskap, kunnskap, dugleik og haldningar til å stemmer på den raudgrøne regjeringa i haust.

Eit lite utdrag frå Lene sin politiske kalender hausten 2009: "Del ut roser. Stå på stand. Delta i debatt. Gå på husbesøk. Ring avisa om sak. Skriv lesarbrev. Reis på bedriftsbesøk.. Skriv innlegg til bloggsida. Gjer alt eg kan kvar dag for at me skal vinne valet !!!".

Kommunestruktur og velferdssamfunnet

Eit moderne samfunn har behov for ein effektiv og god kommunesektor. Kommunane er nemleg sjølve grunnpilaren i det norske velferdssamfunnet. Det gjeld også det regionale nivået mellom stat og kommune. Det er ei kjennegjerning at ein del oppgåver er for store for dei aller minste kommunane, men kommunestruktur handlar også om kva slags politikk me skal ha i forhold til distriktspolitikk, lokalt folkevald engasjement og ikkje minst i forhold til om me skal ha meir sentraliseringspolitikk.

Dagens kommunestruktur blei i stor grad fastsett med utgangspunkt i Skeikomiteens anbefalingar på 1960-talet. Samfunnet har sjølvsagt forandra seg på alle desse åra. Kommunikasjonane er forbetra og busetnaden har endra seg i meir urban retning.

Mange hevdar at bare kommunane hadde vore større, så kunne fleire oppgåver og avgjerder ha vore delegert ned til kommunane. Det blir også hevda at det er store administrative innsparingsgevinstar ved å slå saman kommunar. Det kan nok diskuterast. Arbeidarpartiet tar til orde for at kommunesamanslåingar bare kan gjennomførast på friviljug basis. Det betyr altså at innbyggjarane i kvar einskild kommune kan vege fordelar og ulemper i slike spørsmål.

I dag er det slik at dei minste kommunane blir kompensert for kostnader ved smådriftsulemper for at dei skal kunne tilby i all hovudsak dei same tenestene som dei store kommunane. Denne kompensasjonen vil mindre kommunar som slår seg saman behalde i ein 10 til 15 års periode. Dette er sjølvsagt noko som kanskje kan stimulere til samanslåing, men vil dette vere eit bindande løfte? Stortingsfleirtalet kan endre seg etter eit val og politiske økonomiske løfter er ikkje juridisk bindande fordi Stortinget kan når som helst endre dette.

Eg ønskje med dette innspelet å få i gang ein debatt om kommunestruktur, ikkje minst når ”Samhandlingsreformen” vil bli ein realitet i 2012. Eg meiner ikkje at det er feil å slå saman enkelte kommunar, men eg er veldig opptatt av å vite kva ein vil med slike prosessar. Spørsmålet er vanskeleg. Effektivitetsgevinsten må målast opp mot fordelingspolitikken, geografi, reiseavstand og utfordringar knytt til lokaldemokratiet.

Trygghet for fortsatt utvikling!

De rød-grønne partilederne har nå lagt fram fundamentet for de hovedføringer som skal prege de politiske prioriteringene i de neste fire åra. Vi har mye å være stolte av, men vi er utålmodig etter å ta fatt på å uløste oppgaver.

Arbeid til alle er et overordnet mål. Vi vil bidra aktivt til omstilling i næringslivet og tilrettelegging for nye og framtidsrettede næringer og arbeidsplasser. Næringspolitikken skal preges av aktivitet og deltakelse, vi vil skape flere grønne arbeidsplasser og satse særskilt på områder hvor vi har spesielle forutsetninger for å være gode, her kan som eksempel nevnes marine områder og utvikling av naturressursene.

Vi vil at staten fortsatt skal ha et omfattende eierskap og virke stabiliserende på norsk næringsliv. Vi vil derfor si nei til utsalg av statlige eierandeler i norske nøkkelselskaper. Vi vil satse på kunnskap og ha et høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak.

Vi vil ta arbeidstakerne på alvor. Vi vil derfor slå ring om arbeidstakernes rettigheter. Vi vil intensivere kampen mot sosial dumping og uønsket deltidsarbeid. Vi vil være med på å forme et tryggere og bedre arbeidsliv for alle.

For å sikre høy sysselsetting og høy verdiskapning er kunnskap et nøkkelord. Vi vil derfor sikre at elevene får mer kunnskap og bedre mestring. Vi vil ha flere lærere i skolen med enda mer kompetanse. Vi vil styrke kvaliteten på skolefritidsordningen. Vi vil øke den samlede norske forskningen og styrke kvaliteten. Norsk forskning skal ligge i front på områder hvor vi har særlige forutsetninger. Slik vil vi bygge et enda sterkere kunnskapsnivå for sysselsetting og verdiskapning.

Vi skal være garantisten for alle som trenger barnehageplass skal få det, og vi vil gjennomføre et kvalitetsløft i barnehagene. For å sikre økonomisk likebehandling vil vi trappe opp bevilgningene til ikke-kommunale barnehager i en periode på inntil fem år. Vi vil satse på en mangfoldig fellesskole framfor kommersielle løsninger. Vi vil legge til rette for at barnefamiliens valgfrihet er reell og styrke kvinnenes mulighet for yrkesdeltalkelse.

Mye av dette er ikke revolusjonerende, men er klare lovnader om at vi vil fortsette og videreutvikle samfunnet langs de linjer vi har jobbet etter i de siste fire årene. For de fleste av oss vil kontrastene til disse lovnadene bety svekket trygghet og reduserte muligheter.

Skattelette vil ikke tjene folk med vanlig inntekt, svekkelse av arbeidstakerne trygghet vil svekke arbeidstakerne, en storstilt privatisering av skolen vil svekke fellesskolen vår. Slik kunne jeg fortsatt å lage listen meget lang. Jeg velger meg trygghet og forutsigbarhet som grunnlag for utformingen av politikken for de neste fire åra.

Terje Lien Aasland, stortingsrepresentant og 1.kandidat Telemark Arbeiderparti.

En deilig, kulturell helg!

Det er utfordringer, også i Norge, la det være klart. Men den velstanden, nytelsen og velferden man generelt sett lever i, og mottar goder fra, er absolutt majoriteten i enkeltmenneskenes hverdag i Norge vil jeg tørre påstå.

Denne helgen møtte jeg først 2000 ivrige unge mennesker på Lady GaGa i Oslo. En flott vennegjeng og mange feststemte mennesker sang ivrig med på Po-po-po- pokerface.
Tidlig dagen etterpå er det bluescruise med 60 faglige og politiske kamerater og Notodden Bluesfestival som står for tur. 19000 solgte billetter, festivalstemning fra vannet og helt opp. Roser deles ut til vennlige festivaldeltakere som absolutt er enig med Arbeiderpartiet i og fortsatt sikre et rikt og godt kulturliv.
Lørdagen skulle i utgangspunktet bli tilbrakt på Treungenfestivalen i Nissedal. Festivalen med over 7000 deltakere på lørdagskonsertene. Det var stappfullt her, uttalte Linda Solberg til dagens Varden. Lørdagskveld ble benyttet sammen med gode venner på ølfestival i Porsgrunn – igjen feststemning og glede som var nøkkelen.
Søndag ble høydepunktet da det var duket for toppoppgjør mellom Odd og Rosenborg på Skagerak Arena på Falkum. Med publikumsrekord, og i overkant av 11.000 tilskuere var det en herlig brus av stemning som lå over Skien denne dagen. Riktignok ble det ikke seier, men et uavgjortpoeng som gjorde godt i det lokalpolitiske hjertet.
Som sagt innledningsvis. Det eksisterer urettferdighet i Norge. Det er enkeltmennesker som ikke får riktig behandling eller gode tjenester levert. Men det er jammen mange av oss som har evnen til å kose oss også! Kulturbiten av et individs livslange løp tror jeg er svært viktig. Et forebyggende og rehabiliterende perspektiv, et gledesperspektiv, et fellesskapsperspektiv. Derfor er jeg stolt når statsråd Giske er i rute med kulturløftet 1 for å sikre 1 % av statsbudsjettet innen 2014.
Det er i 2009 en samlet økning under Kulturløftet på 748,3 millioner kroner. Det er jammen en del klarinetter, kulturskoleplasser og frivillighetskoordinatorer.

Vi vil fortsette, forsterke og forbedre – kultur til folket!

Heteslag i en kald juli.

En kan mildt sagt bli noe overrasket over en del politikeres iver etter å bli avbildet i avisene. Selvfølgelig er det slik at vi som politikere har fortjeneste av å stå fram med vårt budskap i ulike medier, men da bør vi ikke være rammet av en form for heteslag i en ellers kald julimåned.

Vi er nå inne i en tid hvor mange har ferie, en god tid for de fleste. Opposisjonspolitikerne fra Høyre og FrP kjemper iherdig i denne ferietiden om å få sin "agurkplass" i nyhetene. For noen dager siden var Fremskrittspartiets Bård Hoksrud ute med et intetsigende utspill om Helse Sør-Øst og Sykehuset i Telemark. Han ønsket nok engang å være en slags hærfører for en krig, mer fikk vi dessverre ikke vite om hva FrP ville. Så kom Høyres Stortingskandidat Torbjørn Røe Isaksen på banen, først ville han bygge ned strandsonen, så vingeklippe fylkesmannen for så å sortere og honorere skoleelever fra 6 års alderen. Det siste sorteringsforslaget måtte han imidlertid trekke tilbake etter at Erna Solberg tydelig hadde gitt utrykk for at dette sto ikke Høyre inne for.
Vi har også i de siste dagene fått bekreftet at FrPs Karianne Hansen vil fjerne kollektive avtaler i arbeidslivet, la den enkelte forhandle lønn, fjerne begrensningene på overtidsarbeid, la det være opp til arbeidsgiver og den enkelte arbeidsgiver om overtidskompensasjon osv.

Jeg lider ikke av heteslag, tvert om får jeg frysninger på ryggen av alle disse ubegripelige forslagene. Vi lever i ett av verdens beste land å bo i. Vi har gode velferdsordninger som pensjon, sykelønn, trygde og sosialordninger som skal sikre alle. Vi er også et av de landene i Europa som har mestret finanskrisen best med tanke på fortsatt høy sysselsetting. Vi har et godt utbygd helsevesen.

Arbeiderpartiet vil bygge videre på dette. Helsevesenet skal forbedres, samhandlingsreformen er starten på dette. Vi skal utvikle et mer likestilt samfunn, vi vil derfor begrense deltidsarbeidet og la heltidsarbeidet bli en rettighet. Vi vil skåne turnusarbeidere i offentlig sektor ved å likestille turnus og skiftarbeidet. Vi vil utvikle en offentlig tannhelse hvor tennene blir en del av kroppen og det offentlige helsevesenet. Eksemplene kunne vært mange flere, en rekke av disse sakene vil vi komme tilbake til på denne bloggen i tiden som kommer.

Oppsummert får jeg frysninger på ryggen av enkeltes heteslag!