Rødstrømpe anno 2010

Noen ganger blir jeg kalt en rødstrømpe. Noen ganger synes jeg det er flott, andre ganger skrukker jeg litt på nesa. Hvorfor skrukke på nesa? Fordi noen ganger mener folk at det er noe latterlig og tullete og noe som hørte til kun på 70 tallet. Jeg vet at begrepet kommer fra 1970 tallet, og fra den tidens ”Rødstrømpebevegelse”, men kan det hende at vi trenger noen sånne fortsatt? Noen ganger tar jeg meg selv i å si; ”Nei, jeg er da ingen rødstrømpe!!”. Rødstrømpe er et skjellsord som høyresida ofte bruker om oss som faktisk mener at likestillingskampen på ingen måte er over og som mener at hardere kluter må til. Samfunnet vårt er ikke så likestilt som vi faktisk vil ha det til bestandig, selv om vi har kommet langt. Det irriterer meg av og til at jeg faller i gropa selv, og tror at det å bli kalt rødstrømpe er noe negativt. Det er det jo ikke. I Arbeiderpartiet har vi de røde strømpene på både kvinner og menn! Vi må innse at likestillingskampen faktisk ikke er over, selv om den nok var noe mer synlig i 70 årene. Vi kommer aldri til å bli et mer likestilt samfunn om vi skal overlate jobben for likestilling til den enkelte borger alene. Her må samfunnet og politikerne, som er valgt av folket, fortsatt ta et ansvar for å få toget til å gå framover og ikke bakover (Og gjerne ordne med noen tuneller, dobbeltspor og nye parseller for å få opp farten litt!! Hehe.).

For noen uker siden frontet nemlig Høyres kvinneforum med Ine Marie Eriksen i spissen, at de ville fjerne fedrekvoten fra foreldrepermisjonsordningen. Den kvoten som flertallet i Stortinget nå har økt fra 6 til 10 uker. Det første jeg tenkte da dette forslaget kom var faktisk; dette overrasker meg ikke! Høyre er et konservativt parti, som tiltross for at samfunnshistorien og utviklingen har vist noe helt annet, tror at hver enkelt borger selv skal ta på seg ansvaret om å fremme likestilling og at folk alene vil velge de ”rette” valgene som vil gjøre samfunnet vårt mer likestilt. Sorry, Eriksen! Det har aldri funka på den måten, og kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første.

Høyresiden liker godt å omtale Arbeiderpartiet som det partiet som skal tvinge folk til alt mulig rart, mens Høyre ønsker frihet. Da syns jeg vi skal ta nok et oppgjør med frihetsbegrepet til Høyre, for her ligger det en grunnleggende forskjell på oppfatningen av frihet. Det man bør se på er; hva er reel frihet? Er det reell frihet dersom far ikke tør å tar ut permisjonen fordi det er liten aksept på arbeidsplassen hans at han gjør det? Er det reell frihet når en permisjonsordning som ikke tok hensyn til far, faktisk er med på å holde lønnsgapet mellom menn og kvinner oppe? Eksemplene finnes i haugevis. Så hva kan vi da gjøre med dette, fortsette i samme sporet? Nei.

Den utvidede fedrekvoten er ikke tvang. Det er ikke noe Arbeiderpartiet tvinger på alle fedre i Norges land. Dette er en mulighet og en rettighet vi mener at far skal ha! Det er ganske stor forskjell og noe man burde juble over! Vi må faktisk innse at vi må legge til rette for ordninger som fremmer likestilling, om vi faktisk mener at et likestilt samfunn er målet. Det siste er selvsagt opp til et hvert parti å vurdere hvorvidt de mener er viktig. Det er kanskje her diskusjonen med høyresiden burde vært!?

Diskusjonen om foreldrepermisjon handler om så utrolig mye mer enn selve permisjonsordningen. Det handler faktisk om at samfunnet og de folkevalgte politikerne har et ansvar for å fremme reell likestilling og herunder i denne saken at foreldre, begge to, skal ha rett til og ta del i sitt barns liv.

Det er ikke reell likestilling eller frihet for begge kjønn så lenge menn fortsetter å tjene mer enn kvinner. Det er ikke reell likestilling eller frihet så lenge vi har velferdsordninger som mer eller mindre utkonkurrerer kvinnen fra mannen på arbeidsmarkede. For meg er dette selvsagt, og jeg synes det er helt utrolig rart å tenke på at i 2010 tjener kvinner ca 80 øre når en mann tjener en krone.

Likelønn må ha høy prioritet når nye lønn og tariffavtaler skal forhandles i 2010. De folkevalgte organene har et stort ansvar når det kommer til å gjøre noe med heltid/deltid problematikken. Det er fortsatt sånn i dag at vi har turnusordninger og kvinnedominerte arbeidsplasser som er tilpasset det samfunnet hvor vi hadde et flertall av husmødre og hjemmeværende, et samfunn hvor kvinnen bare skulle jobbe litt og mannen var hovedforsørger. Men likevel har vi strukturer og ordninger som holder noe på forskjellene som vi hadde før, som vi (noen partier) i dag streber for å komme oss vekk fra. Dette må og skal Arbeiderpartiet være i bresjen for å gjøre noe med, og vi skal sørge for en likestillingspolitikk som går fremover og ikke bakover. Om jeg noen gang får barn, som får barnebarn, håper jeg de egentlig slipper å bli kalt rødstrømper når de blir voksne, fordi det kanskje da vil være et historisk parkert begrep om de som var opptatt av noe de i fremtiden vil se på som merkelig; slik som likestilling i arbeidslivet og i hjemmet 

Fagskolen som filial eller sjølvstendig?

Fra 1. januar har fylkeskommunen det hele og fulle ansvaret for fagskoleutdanninga. Nå må vi se på hvordan vi skal innpasse den i det fylkeskommunale systemet i Telemark.
Arbeiderpartiets gruppe i fylkestinget har alltid slått ring om fagskolen. Vi har også nå signalisert at vi tror at skoleslaget er best tjent med å fortsette som egen skole med egen rektor/ledelse.
Fylkesrådmannen tilrår imidlertid at vi skal legge fagskolen inn som en avdeling under en videregående skole, mest sannsynlig som en "filial" administrert av Porsgrunn videregående eller Skogmo videregående og med rektor felles med den videregående.
Høringa går nå. I løpet av en måneds tid bør synspunktene være inne, for det tas sikte på å få saken til avgjørelse i fylkestinget i vår. Hva mener du? Fagskolen som selvstendig skole med egen rektor/ledelse, eller fagskoleopplæring som en del av det videregående systemet? Begge alternativene har selvsagt sine fordeler og sine ulemper. Utfordringen er å finne den beste løsningen for studentene, for nærings- og arbeidslivet i fylket - og også for fylkeskommunen som eier.
Delta i debatten. Alle synspunkt er viktige og interessante.

Jørund A. Ruud,
gruppeleder i Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe

Hva er det som gjør at jeg ser mer positivt på innvandring enn mange av mine venner?

Hva er det som gjør at jeg, mer enn mange av mine venner, mener det er en plikt å ta imot flyktninger?

Jeg har bodd 2 år i USA på midten av 80 tallet. Der jobbet jeg blant annet på en sjømannskirke. På den tiden flagget mange norske skip ut, jeg traff derfor mange filippinske og kinesiske sjømenn. Jeg og en dansk assistent hentet dem på båtene og kjørte sightseeing, ofte ble de også med til kirken for å smake på norske vafler.
Vi var mer lik hverandre, enn ulik hverandre.

Jeg har hatt mange ulike jobber, og truffet mange spennende mennesker. Jeg har vært med og feiret tradisjonell amerikansk jul, svensk jul og kanskje det mest spennende, jødisk julefeiring. Jeg har feiret Gresk påske, Iransk nyttårs, alle spennende og flotte opplevelser.
Jeg og en venninne var sterkt engasjert da vi fikk vietnamesiske flyktninger i Grenland på 80 tallet. Vi var blant annet med og feiret vietnamesisk bryllup, utrolig flott. Vi ble godt kjent med deres bakgrunnshistorie, en av dem hadde mistet sin søster under flukten fra Vietnam. En annen hadde sett sine foreldre bli drept. En hadde måttet forlate kone og barn.
Og jeg husker jeg tenkte: Vi er mer lik hverandre, enn ulike. De er triste, de er redde, de ønsker seg fred. Det ville jeg også gjort.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har vært med på, tenker jeg først og fremst; så heldig jeg har vært, så mye jeg har fått oppleve, så mange flotte mennesker jeg har blitt kjent med.

Fremtiden er slett ikke mørk!
I dag jobber jeg på en arbeidsplass hvor jeg har flere arbeidskollegaer med flerkulturell bakgrunn. Herlige, dyktige, flotte mennesker, med akkurat de samme ønsker som meg. Å leve i et land hvor barna får en trygg oppvekst, et land hvor det er mulighet for utdannelse og jobb, en grei inntekt som gjør at man kan klare seg selv.
Jeg tror at ved å legge bedre til rette for god språkopplæring, utdannelse og jobb, vil mange negative utfordringer knyttet til våre nye landsmenn minske. Ved å se på mennesker med annen kulturell bakgrunn enn oss selv som en ressurs og ikke som et problem, tror jeg fremtiden for verdens befolkning vil se lysere ut enn den gjør i dag.
Dette er verken naivt eller snillisme, det handler om å bry seg, det handler om å ta ansvar. Det handler om å vise tiltro og ikke misstro.
Vi må i langt større grad enn vi gjør i dag, ønske våre nye landsmenn velkommen. Det handler om å løfte våre blikk, det handler om å se våre nye landsmenn med nye briller
Det handler om å slippe dem inn i vår hverdag.

Samtidig skal vi fortsette kampen mot kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap og andre kulturelle regler som tar fra det enkelte menneske retten til å velge selv.

Men først og fremst ville det vær fint om vi kom dit hen at vi ser likheten mer enn ulikheten
Og hva med å se på den ulikheten som er, som et positivt mangfold.
Kanskje kan vi bli bedre på å strekke ut enn hånd, det er utrolig hvor mye godt det kan komme ut av en porsjon nestekjærlighet.


Linda Holien, styremedlem Telemark Arbeiderparti