8. mars i 2010 er det 100 år siden Clara Zetkin, tysk feminist, lærerinne og politiker, fremmet forslag om en internasjonal kvinnedag. Dette skjedde på den internasjonale sosialistiske kvinnekongressen i København og siden har 8. mars hvert eneste år vært feiret, utskjelt, beundret, samtidig som noen har stilt seg helt likegyldig til denne dagen.
De norske kvinnene var blant dem som var rimelig likegyldige de første årene. Kampen for stemmerett var nesten i boks; fra 1910 fikk kvinnene stemme i kommunevalg og fra 1913 ble stemmeretten allmenn. Først i 1920, da Det norske Arbeiderparti med sitt kvinneforbund slutter seg til Den kommunistiske internasjonale, blir kvinnedagen en markeringsdag her i landet. Men noe 8. mars tog fikk vi ikke med det første. Det tok sin tid. Men markeringen av dagen skjedde allikevel opp igjennom årene, men i andre, mer stillferdige former.
Det var trolig først i 1962 at det første 8. mars toget fant sted. Da hadde åtte kvinner fått tillatelse til å gå i tog med plakater. Prøv og gjett hva som sto på en av dem? Jo, ”Likelønn. Vår menneskerett. Fra papir til virkelighet.” Vi kan jo lure på hva som vil stå på noen av årets plakater? Antakelig det samme. Denne parolen har vært en gjenganger opp gjennom årene. Det viser at selv om mye har skjedd innenfor dette området, står fortsatt mye igjen. Vi ser at likestillingsarbeid fortsatt er helt vesentlig.
Mange kvinner har stått på barrikadene opp igjennom årene og ledet veien til en rekke vesentlige forandringer til det beste for kvinnenes stilling i samfunnet. Jeg er full av beundring over hvor modige disse kvinnelige heltene har vært, hvordan de har våget å sette på spill både sin egen anseelse, helse, familiære relasjoner og sogar eget liv. Og nye kvinnelige helter dukker fortsatt opp på barrikadene - kvinner vi kan identifisere oss med og beundre for deres pågangsmot.
Rana Husseini er en av disse kvinnelige heltene som jeg synes er utrolig modig og dyktig. Hun har våget der andre tier. Som nyutdannet kriminaljournalist begynte hun i The Jordan Times i 1993 der hun skrev om tyverier, ulykker, branner og lignende. Etter fire, fem måneder på jobben oppdaget hun at det foregikk såkalte æresdrap. I et intervju forteller hun at et av disse drapene sjokkerte henne. Det dreide seg om 16 år gamle Kifaya. Hun ble drept i ”ærens navn” fordi hun ble voldtatt av sin egen bror. Han angrep henne flere ganger og truet med å drepe henne hvis hun sladret til noen. Men da hun oppdaget at hun var gravid, måtte hun fortelle familien hva som hadde skjedd. Familien arrangerte en abort og giftet henne bort til enn mann som nærmet seg 70 år. Da han skilte seg fra henne seks måneder senere, drepte de henne. Et æresdrap skjer når mannlige slektninger bestemmer seg for å ta livet av en kvinnelig slektning fordi hun, etter deres mening, har vanæret familiens rykte ved å oppføre seg uanstendig. Uanstendighet kunne være at hun ganske enkelt ble sett sammen med en ukjent mann eller at hun hadde intime relasjoner med en mann. I mange tilfelle blir kvinner drept på grunn av ubegrunnede rykter.
Rana har fortalt at hun traff to av Kifayas onkler da hun undersøkte denne saken nærmere. De fortalte straks at Kifaya ikke var noen anstendig jente. Rana spurte om det var Kifayas skyld at hun ble voldtatt? Hvorfor straffet de ikke broren? Men onklene hevdet at det var Kifaya som hadde forført sin egen bror. Deretter vendte de seg mot Rana med en rekke ubehagelige spørsmål som hvorfor hun var kledd som hun var, hvorfor hun ikke var gift osv og konkluderte med at hun var av akkurat samme sorten som Kifaya. Saken hun skrev om Kifaya som ble knivdrept mens hele familien så på, sjokkerte en hel verden. Rana har siden dekket en rekke lignende saker for avisa, men hun understreker sterkt at dette er absolutt unntakene og at mange mennesker feilaktig tror at det er Islam som dikterer at kvinnene skal drepes. Hun presiserer at dette er helt uriktig fordi Islam på ingen måte godtar slike drap (en annen sak er utroskap innenfor ekteskapet med fire øyevitner tilstede der straffen ikke gjøres av familien, men av myndighetene).
Æresdrapene er ofte en dobbel tragedie fordi familiene lar familiens mindreårige være utøveren. Under jordansk lov blir mindreårige kun dømt til ”straff” i ungdomssentre hvor de lærer seg et yrke og fortsetter sin utdannelse. Når de er 18, blir de løslatt uten en plett på rullebladet. Gjennomsnitts”straffen” er 7,5 måneder.
En annen sak som er knyttet til æresdrap, er ordningen med ”beskyttende forvaring”. Hvis en kvinne fra et arabisk land blir gravid utenfor ekteskap, melder hun seg til politiet, og de setter henne i fengsel for ”å beskytte livet hennes”. Hun – som er offeret - settes i fengsel. Hun blir ikke siktet og får ikke tilbud om kausjon. Hvis familien får henne ut på kausjon, er det for å ta livet av henne. Overalt ellers i verden ville man satt den som truet i fengsel, men her er det motsatt. Disse kvinnene forblir i fengselet og kaster bort sine liv her.
Å skrive om dette betente temaet er en modig handling siden fenomenet til nå har vært rimelig tabubelagt, men allikevel langt fra enestående. Hele 5000 kvinner blir nemlig drept av sine familier hvert eneste år ifølge statistikker fra FN. Mye på grunn av Rana Husseini har æresdrap kommet på dagsordenen både i Jordan og internasjonalt. Hun brøt taushetens mur med det resultat at lovene nå blir endret i Jordan, straffene blir strengere og folk er langt mer oppmerksomme på at æresdrap ikke på noen måte kan tolereres. Hun har fått en rekke priser. I disse dager har Rana skrevet bok ”Murder in the name of Honour”. Boka som kom ut i fjor på engelsk, er nå nettopp lagt ut for salg på arabisk. Kvinnene sto i kø i en bokhandel i Amman for å få et signert eksemplar.
Denne saken viser hvor stor betydning den internasjonale solidariteten innenfor kvinnesaken har.
Det er viktig at den oppvoksende slekt har kvinnelige helter som gode rollemodeller, både de fra dagens virkelighet – som Rana Husseini - og våre egne historiske kvinneskikkelser (i nær og fjernere fortid) og våre litterære heltinner. Vi trenger noen å se opp til og til leve opp til. Menn har alltid blitt grundig omtalt i historien, mens omtalen av kvinners plass i de samme fortellingene ofte har vært mangelvare. Det samme gjelder eventyrene. Vi har en drøss med Espen Askeladdeventyr, men hvor er hans kvinnelige motpart? Hvor er jenteheltene i eventyrene? Eksempler kan være Kari Trestakk og Rapunzel. Men de er så få at de er som nåla i høystakken. Det samme gjelder serielitteraturen. Kanskje er Tor Åge Bringsværds snedige eksempel overfor sin datter noe å tenke på? Han sørget for at det hun leste av tegneserier, det hun så av filmer og det hun leste av bøker der fantes det bare kvinnelige helter. Han sier i forordet til boka Jentekraft at det at også menn kunne være helter var en stor overraskelse for datteren senere. Fram for G-rrrl power! – i hele verden.
Ha en fin 8. mars feiring!
Mette K. Ofstad
Leder Kvinnenettverket
Telemark Arbeiderparti
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar