Arbeidsplassene er det som må utvikles i offentlig sektor!

Vi har i flere tiår utviklet arbeidsforholdene i arbeidslivet. Etter at arbeidsmiljøloven kom på 70-tallet har arbeidet hatt mye bra aktiviteter og tiltak.
Jeg synes at vi trenger flere innfallsvinkler for å diskutere og bestemme oss for tiltak når vi skal utvikle offentlig sektor videre, og at arbeidsplassutvikling er en av dem. Offentlig sektor har vært og er i kontinuerlig forandring - som livene våre er det - og som samfunnet er i forandring. Det er et profesjonelt tjenesteapparat med høy produktivitet. Men vi står foran utfordringer når det gjelder å rekruttere folk, øke antall hender og timer i helse og omsorgsektoren og bedre læringen i skolen. I begge disse to store sektorene arbeider en stor andel kvinner.

Det er nok ikke tilfeldig at arbeidsplasser der menn jobber har fått størst fokus når det gjelder å legge til rette og utvikle arbeidsplassene. Det handler om at det var mange farlige og utrivelige forhold og lange arbeidsdager som måtte gjøres noe med. Det handler om hva fagforeningene har vært opptatt av, hva bedriftens eiere og hva vi politikere har jobbet med.
Det er på tide at vi tar et tak for å utvikle arbeidsplassene der kvinner er i flertall. Slik at vi får godt tilrettelagte arbeidsplasser, trivsel og gode forhold mellom ledere og ansatte, dette som er inngangen til at det blir gode resultater. I offentlig sektor snakker vi mest om kostnader og kontroll av at alt er utført etter en plan med kryss i margen, det høye sykefraværet, utslitte lærere, galopperende budsjetter, dårlig motivasjon og dårlig rekruttering.
Vi hører også fra sentralt hold at kommunene må få strengere oppfølging slik at de gjør det de skal.
Hallo! Her der det på tide å sette foten ned! Tiden må være inne til å se på saken på flere og nye måter. Nå må det gjøres mer for å støtte opp under yrkene som kvinner i flertall er tiltrukket av og jobber i. De er hele tiden i kontakt både med sin kunde: mennesket og sitt produkt: kvaliteten på det samme mennesket. Dette er en annen type ”industri” og en annen type ”næring” enn det tradisjonelle. Det trengs en egenutviklet organisering og en annen type ledelse. Vi må ta dette mer på alvor.
Vi vil kreve bedre resultater i form av bedre kvalitet og mengde – der er det utfordringer i dag. Dette er krav som stilles til alle arbeidstakere, men i yrker dominert av menn får de også hjelp til å oppnå det i større grad. Vi må også sørge for at offentlig sektor får tilgang på forskning, ledelse, kompetanseoppbygging og organisasjonsutvikling som vi andre gjør det i våre yrker.

Arbeidet må organiseres slik at de som jobber der trives, utvikler seg, og utvikler sine tjenester. Vi måler kostnader pr enhet og time, antall pasienter, antall elever, at alt er gått gjennom en rekke tiltak og tester. Og hvor er vi? Vi bruker mer penger enn de land vi sammenlikner oss med, og vi er i tvil om kvaliteten er god nok.

Vi må derfor måle på flere ting for å vite hva som gir resultater av innsatsen vår. Jeg er ikke imponert over hva slags arbeidsmiljø vi tilbyr de som arbeider i disse sektorene. Små stillinger, vikariater, foranderlige arbeidstider/turnus, lite plass/område for hver ansatt, for små fagmiljøer, lønn som ikke alltid står i samsvar med utdannelsen i forhold til andre sektorer i arbeidslivet, og krav om effektivitet, få ledere og trolig også for lite bruk og tilrettelegging for bruk av fagområdet ledelse. Det er altså en sektor som handler mye mer direkte om mennesker enn andre arbeidsplasser i samfunnet. Vi kan derfor ikke overføre alt som er erfart andre steder direkte til disse arbeidsplassene. De må selv gjøre jobben, men vi andre kan hjelpe til. Det å kunne analysere, vurdere, sette problemer i system, bruke data og andre hjelpemidler er mer universelle og kan utnyttes ved å lære av hvordan andre bruker disse teknikkene. Og ikke minst – det må settes av tid og ressurser så de som har ideer kan gjøre dette utviklingsarbeidet med arbeidsplassen i fokus. Folk må trives på jobb. Da blir de på jobb og bidrar positivt til å utvikle klienter, beboere, pasienter og elever osv.
Og det er de som arbeider innen sektoren som kjenner hvor skoen trykker og som må være de som bidrar med innspill og forslag til endringer.

Vi som er brukere ser rett inn i arbeidsplassen deres og har mange meninger. Vi kjenner mange rare historier som vi rister på hodet av. Vi forventer at våre klager og påpekning av uønskede hendelser blir brukt i en analyse for å gjøre ting bedre.
Det er nok ikke bare lett å ha slike yrker. Mange klør i fingrene etter å hjelpe til med å ta i bruk endrede rutiner, hjelpemidler og organiseringer. Men, som sagt, det er de som jobber der som først og fremst må ha forandringspotensialet.
Forsker vi nok på hvordan vi bør organisere helse og skole? Tilbyr vi kurs og kompetanseoppbygging i tillegg til læring underveis i jobben?
Er det ressurser i de sektorene til å drive med utviklingsarbeid av slik art at selve arbeidsplassene og arbeidstakerne henger med i svingene?

Vi må selvfølgelig måle på det vi får ut av skole og helsesektoren og det vi putter inn i form av ressurser, tid og midler, men vi må ikke nedprioritere de som jobber. Det ser for meg ut som de må ha prioritet en stund framover for å komme i posisjon til å ta i mot de store utfordringene vi står overfor.